Astrid, vil du gifte deg med meg??

Tvangsgifting
Jeg bare lurer, hva er det som er saa veldig moro med aa gifte seg med en hvit jente og flytte til Norge. Jeg bare lurer. Og det virker som om det er samme hvem denne jenta er saa lenge hun er :

1. Hvit
2. Norsk

Har nemmelig opplevd det de siste dagene, at folk fabler om at droemmen over alle droemmer er aa flytte til Norge. En liten gutt paa en av skolene vi besokte kom spurtemde bort til oss og lurte paa om man maa ha pass for aa reise til Norge. Vi fortalte at, ja, det maa du og du maa ogsaa ha visum. Litt mer betuttet kunne han likevel fortelle at tanten hans bodde et sted i Norge (trodde han...) og det var hans droem aa gifte seg aa flytte til Norge. Vi sa ha og ja og mmm og saann og kom oss fnisende der i fra. Litt liten kanskje?

Paa fredag var det to gutter fra colleget som skulle ta oss med ut. Trivelig det, men de taaler jo mindre alkohol enn det tolvaaringer gjoer. Saa naar vi satt der rake i rygget som om vi ikke skulle ha drukket annet enn norsk fjellvann hele kvelden, begynte de aa slagge. De bestemte seg for aa invitere seg selv paa besoek til oss, og drikke av vaar fortreffelige femlitersdunk med vin. Vi hadde egentlig faatt litt nok av disse guttene for en kveld og provde aa avvise dem saa hoeflig som bare Voldastudenter i Namibia kan. Men, nei da, her skulle de paa besoek samme hvor mye vi fiklet med mobilen og snakket norsk. Han ene begynte aa legge ut om hvor flott det maatte vaere aa studere i Norge, og om jeg hadde noe i mot det? Nei, jeg sa at det finnes jo mange steder aa studere der. Saa var vi inne paa om jeg hadde kjaereste. jeg sa som sant er "nei"oh hadde forventet et OK. Men det virker som om folk her ikke kan godta dette og svarer alltid med "Why?" Hva er det aa spoerre om?? De lurte ogsaa paa om ikke de bare kunne sove der, og dersom de inviterte oss med til aa sove paa hostelet, ville vi sagt ja? Nei. Kristine fikk ogsaa tilbud om aa vare "special friend". Nok en gang. Nei. "All I wanna do is marry a white girl". Samme hvor mye drit vi sier om Norge. Det er kaldt. Og dyrt. Og dyrt. Og kaldt. Hjelper ingenting.

Dagen derpaa

Paa loerdag bestemte vi oss for en bytur for aa komme over det verste gifteoppstyret. Det var bare det at Windhoek City hadde bestemt seg for aa bokstavelig talt stenge klokka ett paa loerdag. Vi vandret rundt og ristet paa hodet, dristet oss til aa staa midt i veien fordi det ikke var noen biler og bestemte oss for aa drikke kaffe med noggo uppi midt paa dagen. Etter litt strev fant vi en kafe som fremdeles var aapen, og det var veldig koselig bortsett fra all vepsen og nordmennene paa nabobordet.

Saa glass gaar i gulvet

Saa fikk vi det bratt travelt. Ina, en jente fra colleget, skulle ha oss med paa familiefest. Det var bare aa ta Sterilanen fatt og faa bort den verste svettelukte og faa klint paa noe krem paa solbrenten. Familiefester her er fylt opp av barn og voksne i et evig sammensurium. Og alkohol skal det vaere. Noen hadde kanskje begynt litt tidlig paa fredag, og siden dette var loerdag kan dere tenke dere. Det verste var at det var jo kverulanter av verste sort. de mente at det var horibelt at en norsk 24 aaring kan tjene 240 000 i aaret. For han hadde nemlig jobbet samme sted i 23 aar, og tjente det foerst naa. Vi proevde saa godt vi kunne aa forklare at - lille venn, det er ikke det samme. Men nei, samme hva vi sa var vi bare idiotiske smaajenter fra et idiotisk rikt land. Vi gikk inn og drakk mer vin. Saa spiste vi lekker onner (som betyr god kylling paa afrikaans) foer vi satt paa med mister storkverulant, Inas svoger, til hans hus. For aa si det saann saa spente vi oss godt fast siden han var godt uti en todagers. I deres hjem skulle vi drikke opp roedvinen vaar, men det ble ikke mye til kos. Mr. Slaasskjempe begynte aa diskeutere barneoppdragelse med Inas kjaereste som satt med sin toaaring paa fanget. Han mente nemlig at hvis ungene dine oppfoerer seg daarlig, er det bare aa ta av seg beltet og gi dem en real omgang. Noe som da er vanlig her. Etter ett minutt med diskusjoner slaar han til Inas kjaereste saa glass og toaaringer gaar i gulvet. Vi ble bare sittende og smile i mangel paa noe annet aa gjoere. Naar "dagens helt"gikk til angrep for andre gang, fant vi ut at det var paa tide aa evakuere og vi masjerte ut og satt der til hele greia hadde roet seg. Makan til oppfoersel! Ina og soesteren hennes var veldig lei seg, og vi sa at det gikk bra. Jeg kommer tross alt fra Lesjaskog. Det er jeg ikke er vant til er at man slaass midt paa natta med smaabarn til stede.

Det var paa tide aa dra hjem. Vi opp paa planet paa en pick-up, med beruset sjaafoer. For det er av en eller anne merkelig grunn mye truggere enn aa ta taxi midt paa natten. Om ikke litt hadde vi punktert, men det var bare aa pumpe litt luft inn foer vi kjoerte videre. Saa der sto vi da, flagrende i Windhoeknatten og klamret oss fast til en skranglende pick-up. Kristine ropte ut "pverlever vi dette, saa overlever vi alt!!!' Og her er vi.

Tri vikku

Tre uker har gaatt av dette oppholdet. Og jeg har det fremdeles bra. Merker litt paa telefonavhengingheten, og at det er mer morsomt enn noen gang aa gaa paa kino pga at vi ikke har TV. Men har faatt lest mange boeker da, og tror jeg skal klare aa komme meg gjennom pensum. (Du puster fremdeles??)

TUSEN TAKK til alle som har skrevet hilsen eller mail. Det er saa koselig aa faa sendt noe fra noen der i gamlelandet! Jeg tar gjerne imot, og setter stor pris paa flere mail! (Ogsaa ligger det jo en postadresse her ogsaa)

UNNSKYLD for at jeg er daarlig paa aa sende mail. Det er det av vi har saa minimal tilgang paa internett her at man kan faa baade spader og hakker av det. I will see what I can do.

Haaper alle har det bra:)

Miss Teacher Astrid

For tiden er de flittige studentene Kristine og Astrid ute i skolene i Windhoek. Vi har vaert paa to, og har to igjen. I gaar var vi paa en skole i dan fattige bydelen, der det var 1400 bare fargede og svarte barn. vi var dagens store attraksjon, og de var om aa gjoere aa kjenne paa haaret vaart. jeg holdt ogsaa paa aa drukne i smaabarn, da alle absolutt skulle sitte paa fanget mitt naar de skulle ta bilde. Men etter litt anti-bac saa overlevde jeg det ogsaa. De var veldig mange elever i klassene, nesten 50 stykker i noen. De hadde ogsaa en jerndisiplin, der det var oppstilling i rekker foer man gikk inn og aa sitte i ro uten et knyst gjennom hele timen. Var ogsaa en smule nervoes naar den ene laereren saa at det var mulighet for at vi kunne bli tatt opp for aa regne broek. Smaasvett da, gitt. For jeg vil ikke tro jeg hadde imponert selv om det var 4.klasse pensum. Vi var paa skolen helt fram til dagen var ferdig, fikk til og med dele bord med rektor i lunsjen, og dele teskje med den saerdeles skjeloeyde kontaktlaereren vaar. Jeg fikk ogsaa litt tid til aa fortelle om Norge og om snoe. Og alle synes at de falma postkortene av Bjorli var bjutifull - det samme sa de om Astrid i bunad og Nistugun Kvam i vinterskurd.

Det var veldig interessant aa se hva de kunne gjoere ut av det lille de hadde, hvordan de underviste og ikke minst hvordan elevene oppfoerte seg. Etter en ny hurramegrundtfornamibisketeaxier- tur var vi i byen. og jammen fant vi ikke en butikk der de hadde salg gitt. Vi gikk ut i fra der noen lapper fattigere (trenger ikke aa si hva slags lapper, ofr her har de faktisk 10$-lapper...)

Det er ikke fritt for at vi gjemte posene ekstra godt naar vi senere var opp paa WCE paa koroevelse. Det var nemlig snakk om deres kontigent, og det var en del som ba om utsettelse paa en kontigent paa 10$ som er det samme som 10 NOK. Du kan si vi hadde handlet for kontigent til hele koret, og noggo attaat. De hadde forresten en merkelig maate aa oeve inn sanger paa, der de i stedet for noter eller bare aa oeve teksten rett inn, sa paa do-re-mi-fa-so-la-ti dooooooo i stedet. Vi smilte, nikket og hang med som best vi kunne.

Etterhvert ble det litt av en regnvaer og det "linet lylla" som jeg saa fint sa det i gaar. Heldigvis fikk vi skyss med den 200 kg tunge gymlaereren Mr Jeffery, siden jeg ikken turte aa gaa mens Kristine ikke turte aa ta taxi.

Foer aa snakke om helga, vi hadde faatt noen telefonnumre og satset paa aa kanskje bli kontaktet. Vi betalte husleia, og det var som aa kjoepe seg venner gitt. For plutselig skulle vi faa vaere med landlady Christa aa kjoere en liten tur med datteren til en klubb. Den var avlyst og da maatte vi vaere med aa ta full sjekk paa bilen, kjoere for aa se paa flomomraader, se paa datterens skole og tilslutt ende opp hos kusinen hennes og mannen, Elise og Louie, i deres litt for sjokkrosa stue. De serverte oss kaffeog vin, mens de selv drakk brandy og cola, og ble stadig mer snakkesalige. De ringte til soennene sine og sa at det ventet noen presanger (altsaa Astrid og Kristine) paa dem..... Disse gavemottakerene skulle ta oss med ut paa Club - Heaven. Klokken 11pm afikansk tid (altsaa naermere 12...) hentet de oss i den eminente golfen sin. Inne paa disco'n kjoepte de brandy og cola til oss. Storebror Elroy var taus som en tomat botsett fra dumme kommentarer som " That is the best beer." og "she is into me, but I'm not into her." Saa fint aa vite. Lillebror var derimot mer snakkesalig, og fortale oss alt om sni store kjaerlighet til musikk, alkohol og sigaretter. Vi var vel ikke akkurat lei oss da de broet loefte om festing til den lyse morgen, og dro hjem klokka to. Storebror, som da hadde faatt sine mengder med den altfor ekle blandingen brandy og cola (det kostet forresten 49 kr for fire drinker, de synes det var veldig dyrt... fnis) satte seg bak rattet. Det er nemlig tryggere aa sitte paa med folk som har drukket enn det er aa ta taxi om natten her. Av to onder velger man det man har proevd foer. Men det var ikke fritt for at hun holdt oss litt godt fast da speedometeret naermet seg 120. Slappet litt mer av da,for den bilen kunne aldri i verden gaa fortere uten at den gikk i strikk.

Paa lordag hadde vi sovedag, til Christa lurte paa om vi hadde lyst til aa bli med paa billoep. Dette skulle ikke vare saa mange timer, men det gjorde seg saaklart. Maa begynne aa huske paa at 3 timer betyr 6. De hadde med hele slekta, oel, potetgull og kjoett (ja, bare kjoett) til grilling. Ingen saa egentlig paa loepet, for det var for det meste raanere med bilene sine som stilte opp til kappkjoering. Datsun mot BMW? Kanskje litt forhaandsdoemt... Det var litt moro aa se paa firehjlingene da, men det var vel mest sosialt.

Soendagen skulle vaere sole-seg-dag. Men det ble sitte under tak dagen pga regn, foer vi toeffet oss aa gikk tur i skymringen. Ved leggetid fikk vi problemer med en gjenstrigig moell som roemte fra fella vaar, og baade flagg, avis og laken maatte taes i bruk. Dette medforete krampelatter og graat foer vi vant. Refererer til Kristine sin blogg for mer informasjon om denne skrekkmorsommme opplevelsen.

I dag har vi ogsaa vaert paa skolebesoek paa en tidligere hvit skole, der jeg fikk kort av en liten gutt som der det sto " I love you very much" Saa det saa

Skriv mail til meg folkens! Og Anita, de har batterier her:)

Love

Goia more!

Endelig har jeg faat kjoert i gang igjen denne bloggen. Mye artigere med det som er nytt vet dere.... Foerst litt viktig informasjon:

Mitt mobilnummer i Namibia er som foelger:

+264 08 130 200 53

Jeg ber ogsaa om at dere benytter akhelset@gmail.com hvis dere har lyst til aa skrive mail til meg, da hotmailen min har faatt fugleinfluensa eller lignende.

Hvis det er noen som skulle faa braalyst til aa sende meg noe med sneglepost kan dere bruke denne adressen:

Windhoek College of Education
c/o Tulip O'Connor
Private Bag 13317
Windhoek
Namibia

Dere kan skrive Astrid et eller annet sted paa konvolutten, ogsaa ber jeg instending om at dere ikke sender diamanter e.l. siden posten visstnok har en tendens til aa forsvinne i Johannesburg.

Saa over til, hva har Astrid egentlig gjort siden sist?

ja, du det lurer Astrid litt paa ogsaa.

Vi har vaert flinke studenter og traska til skolen hver dag. Dette medfoerer oppsikt i vaart fargede nabolag, da alle stirrer. Vi trodde ogsaa at vi hadde faatt oss mange nye bekjentskaper. Det viste seg at vi tok feil. For alle de som vinket og tutet var taxisjaafoerer som gjerne ville ha oss med. Og for aa si det sann er det mange av dem. Taxier er et merkelig fenomen her, noen av disse bilene henger knapt sammen - men de gaar fartgrensa og vel saa det. For aa finne kunder og faa sine 6NAM$ (6nok) er de villig til aa risikere liv og bil. Og naar du foerst har faat satt deg inn er det bare aa fylle paa med flere. De er paa en maate ringbussene i Windhoek. Jeg tror at min eminente Audi 80 1.8s 1987mod kunne blitt en av de fineste taxiene i byen. Det er ogsaa med stor aktsamheit at vi tar taxi, da vi har hoert diverse tvilsomme historier. Man kan si det saann at vi alltid pumper litt muskler foer vi kjoerer taxi.

Men det var skolen ja! Makan til opplegg altsaa. her har vi ikke noen fast timeplan, neida, det er bare for oss aa gaa rundt aa vaere med i de klassene som vi vil vaere med i. Greit nok det, men vi forstaar jo ikke timeplanen, kjenner ingen, vet ikke hvor vi skal gaa, vet ikke hvem vi skal gaa med, og labber i grunnen bare rundt og ser ut som familiens hvite faar. Vi har fulgt en klasse en del, og jeg blir stadig overrasket over hvilket nivaa det er paa undervisningen her. Det er ting de laerer paa college, som jeg husker vi hadde i 6.klasse. Saa her om dagen slo vi dem ned i st

Goia More2

Mye toeys og tull her altsaa, vaer venleg aa gje meg ordentleg nett.

Ellers har vi vaert flinke studenter og moett opp paa skolen hver dag, selv om vi egentlig ikke har noe aa gjoere. Det er ikke moro aa gjoere som man vil, naar man ikke vet hva man kan gjoere. Saa vi har bare hengt rundt som to forrvirrede hvite faar, fulgt med paa timer som vi ikke helt forsto meningen med og nikket og smilt i mengder. jeg er forauset over nivaaet de ligger paa her, de gaar jo gjennom ting paa college som jeg husker fra 6. klasse. Saa her om dagen slo vi dem langt ned i stoevlene i en konkurranse om aa sette land og hvoedsteder paa et Afrikakart.

Om kveldene sitter vi i bakgaarden vaar, siden det er ikke er lov aa bevege seg utenfor porten da. Det er Snowie, den kvite katten, som er vaar beste venn og hjelper oss i jakten paa smaakryp. Vi har endelig faatt radio, saa naa mangler bare stekepanne, stekeovn, staadusj og egne rom;) Men det gjoer ikke noe, for vi spiser middag bare paa gode dager (les: dager med venner). Men vi har vaert toeffe og kjoert taxi etter at det har blitt moerkt, og naa venter vi paa aa faa venner som kan ta oss med paa ting.

Paa skolen har vi opprettet et kodespraak for at andre ikke skal forstaa hva vi snakker om. Et eksempel er Godteri hund- hund, og hvis du lurer vil jeg referere til Kristine sin blogg som ligger paa linker.

Framover er det skolebesoek (og sikkert en del bakgaard...) i neste uke, saa er det en uke der vi skal undervise om Norge, foer vi skal til Tses( som jeg ikke klarer aa uttale..) der vi skal bo hos en familie av Nama-stammen og observere paa skoler. Etter det er det i grunnen bare fri. 7 uker med ferie. Det lagt opp saan at vi kan reise til Cape Town i touker foer vi skal opp til de i Nord. 7 uker ferie....:)

Men naa er jeg tom for penger og tida mi gaar ut! Gi gjerne livstegn, og dere skal faa livstegn tilbake.

Astrid - reisande skoging.

Ha det bra!

Da er snippsekken (nesten) pakka, alt er (nesten) kjøpt inn, det har (nesten) gått opp for meg at jeg skal reise og ja, det meste er nesten i grunnen.

Har hatt ha det bra fest i kveld, med Astrid som underholdningslokomotiv. Hadde også et fantastisk skuespill i går, om elefanten Doris med gul tånegl. Og i morra går taxien kvart på ni til Kjevik før det er København- London- Johannesburg før vi lander i Windhoek i ett tida søndag formiddag. Jeg kommer da til a være like surrete i hodet som en rødsprit alkis, og hvis du snakker med meg på fredag så har jeg sikkert hudfargen til en overkokt reke. Det blir moro!

Tenkte bare jeg skulle uttrykke min kjærleik til dere alle, og si at det sikkert ikke blir like mange oppdateringer som når jeg var i Australia land pga et mer ustabilt internet. Men jeg skal kjempe meg gjennom ild og sand og vann for å skrive.

Er max stressa nå, flyet går altså om 12 timer og jeg skal på for å drikke øl og gjøre bøll!

Kjærleik åt dykk alle.

Det trøtte sørland

Astrid er tilbake i folehøyskolemodus. Og videregående skolemodus. Alt utenom undervisningen er fhs. Masse mat, tv-stue, peisstue, stekte poteter til lunch, sjokoladepudding til dessert, mannge opphold med kalde kaffeskvetter på trappa - ja, de som har gått på fhs. skjønner nok hva jeg mener! Og undervisningen, som har handlet om alt fra kulturer, nødhjelp, psykiske utfordinger og det norsker samfunn er interessante. Det er bare at jeg har lett for å falle inn i ygs. modus, som betyr at jeg blir sittende å småduppe, nidrikke kaffe og har tatt opp igjen min noe forfalne tegnekarriere.

Ellers begynner jeg å tenke over alt jeg har glemt, og at om ikke mindre enn egentlig altfor få, men også altfor mange dager er jeg i Namibia. Faktisk på søndag. Og det er bare 86 timer til i skrivende stund. For jeg har egentlig ikke fått noen oppfatning av hva det vil si å bo i Namibia, jeg har lært at det finnes ingen søte katter og heller ingen søt uskrellet frukt. Men sommerfuglene begynner aboslutt å gjøre inntog i magen (hvis det da ikke er at jeg kanskje har spist litt mye mat her...)

Det er mange merkelige skapninger her (og jadda, meg selv inkludert...)

• Kunstnersjeler med flagrende gevanter,
• Et overlass av blondier som skal til Nicaragua for å sole seg,
• Noen som kan alt om all slags politkk og styresystem - og selvfølgelig vet bedre enn alle til sammen (merkelig hvor flinke noen er altså...)
• Inder som snakker Dr. Bombayspråk (you know - lice and cully)
• Puleng fra en stamme i Sør- Afrika som har tarmer som favorittmat, og tydeligvis ikke forstår norsk ironi
• En fra Volda som snakker kvasispråk

- man kan si at det er ett treffsted for mange forskjellige mennesker....

Sånn med tanke på turen, første uka skal vi på en reise og jeg vet ikke helt hvordan det er med internet i Namibørkenen for å si det sånn. Kanskje det har sånn trøsystem? I hvertfall da, så skal jeg prøve å oppdater så snart som råd er.

Som sagt er det mulig å sende nyvinningar som SMS til min mobil og dette er en bønn: Legg igjen kommentarer sånn at jeg får vite hvem som har vært her:)

Take care now, bye bye then.