Går det framover eller bakover

Jeg har levd en del år. Såpass lenge at jeg sier ” I hugsa førr i tin i…”. Jeg kan huske tiden før ”nyvegen” på Lesjaskog ble åpna. (Det er nå 17 år siden). Jeg husker at Texaco bare var et lite kott og jeg husker den gamle butikken på Lesjaskog. Jeg husker gamle Café Alpin og jeg husker at lysløypa på Bjorli åpnet.

Det jeg derimot er for ung til er å huske gullalderen på diskoteket på Scala og i Heiskroa. Den tiden jeg bare har hørt om, og gjerne skulle opplevd. Da folk valfartet til Bjorli for å oppleve livet. Da Bjorli var et sted med fart og spenning, et sted som ble snakket om. Bjorli før den store satsinga kom. Bjorli før det ikke lengre var noen som ville ha besøk av festfolk. Før det ”alle” skulle ha regler på ”alt”. Jeg husker starten på Missing Link eventyret. Da det på skjærtorsdag var så fullt at man måtte bare danse på bordet, for det var fullt alle andre steder. Da man måtte bli med køen ut og inn igjen for å gå på do. Da man fremdeles fikk telefon fra folk langt unna for å høre om Missing Link var åpent.

Det som er igjen nå er hyttefolket, og flesteparten av dem er jo familiefolk. Men det må da være noen andre tilbud til folk enn frisk luft og hvit snø? Alle andre årstider er lavsesong, og jeg forventer ikke at man har et fullt tilbud på Bjorli for lokalbefolkningen. Men er det noe som skjer så kommer ofte folk fra utenom der skolebussen går også. Det er ryktet og tilbud det går på. Akkurat nå føler jeg at Bjorli snart må begynne på null igjen

Her har Wenaasgruppen brukt 40 millioner på å bygge en stor, flott stolheis på Bjorli. Wenaas eier også det som på Bjorli og omegn på kalt ”Hotellet”. Det som lenge var Bjorlis eneste utested, og plassen der alle gikk. Der det var levende musikk nesten alle helger, og der man minst en gang i året hadde et stort, norsk navn til å opptre. ”Hotellet” ble bygd først på 80-tallet og var da tidsriktig og nyskapende. Det er bare det at ”Hotellet” ikke har blitt gjort noe særlig med siden åpningsdagen, og det er nå alt annet enn tidriktig og nyskapende. Det er derimot ikke dette som er hovedproblemet for folk som kommer til Bjorli for å ha det morsomt. Folk som har leid seg inn der henger nok med hodet over det stusselige hotellet. For folk som vil ha det morsomt er problemet at det aldri er åpent. Og Missing Link æraen er over. Det man kan se på som morsomt er jo at her bygger Wenaas stolheis til den store gullmedalje, men derimot bruker de ikke en krone på hotellet sitt. Denne murklossen forfaller, og det er ingen som vil bo der for å stå på ski. Ny heis, gammelt hotell. Finn en feil.

Berg Jacobsen gruppen har satset stort med utbygging rundt Bjorligard. Store flotte bygg, flott aktivitetssenter og hotell. Tidligere Scala har ikke sitt gamle rykte. ’Bra’ sier vel noen, men det er heller ikke noe som får folk til å reise dit. Selv om man her er mye bedre på å ta initiativ til å arrangere helgeeventer som "Oktoberfest" og lignende, så ligger også Bjorligard ”livløs” store deler av året. Det er ikke noe som trekker folk hit heller.

Nå tenker kanskje folk, ”Jasså du, så du sutrer over at det lengre ikke finnes et sted som du kan drikke deg full og feste på. Det er ikke synd på deg”. Og ja, det er jo på en måte det jeg gjør. Men det er ikke det som er mitt hovedpoeng. Jeg mener at de som driver steder på Bjorli må være sitt ansvar bevisst. Jeg mener, og vil ikke, at det skal bli helt Texas og lovløse tilstander på Bjorli. Jeg mener at man må skape liv! Liv skaper røre og røre skaper publisitet. Og liv kan man også lage uten alkohol og fest. Det gir igjen folk til Bjorli, som igjen gir penger – og mer liv på Bjorli. Bjorli hadde en gang et rykte, det hadde noe som gjorde at folk tok turen dit. Dette ryktet er i ferd med å forandre seg, det er ikke lengre noe vits å reise til Bjorli – der skjer det jo ikke noe likevel. Dette kan man allerede se altfor godt. Tidligere kunne man alltid treffe folk ute på Bjorli på fredag og lørdag, nå føler du deg ensom. Ja, hvis det er noen pub åpen da. Her må likevel vi som bygdefolk rise oss selv litt på egen bak. For selv om det er åpent, så er det sjelden man treffer mange lokale helter ute.

Og det er ikke bare Wenaasgruppen som skyter seg selv i leggen. Det er tydelig at de som har noe å gjøre med styre og stell på Bjorli gikk på skole lenge før Reform 97 ble innført. Reform 87 også, for den del. For her er det jammen ikke mange som har lært noe om samarbeid. Det viktige på Bjorli er å finne seg ei glo og starte for seg selv. Så er det om å gjøre å blåse på denne gloa for å se om den kan overleve, noen ganger prøver man å kaste på litt ved på bålet. Noen ganger brenner det, andre ganger er det for våt ved. Men det er ingen som har tenkt tanken på å samle sammen noen glør for å lage et bål. Med det mener jeg – legg først sammen potensialet før, så kan man finne noe å konkurrere om. Her er vel uttrykket ”Mange bekker små, gjør en stor å” passende. Det handler om å skape opplevelser, det å gi folk et inntrykk som de husker, et minne for livet. Det holder ikke lengre å selge folk en sengeplass og litt mat, det er ikke det som trekker. Folk må føle seg litt spesielle og verdsatte, og føle at det ha gjort noe nytt. På Bjorli ligger mange muligheter rett utenfor døra, man må bare hjelpe folk å benytte seg av alt som Bjorli kan by på.

For å komme fram til det som er utgangspunktet for all denne frustrasjonen. Det er bare ett sted på Bjorli som kommer til å være åpent på nyttårsaften. Bjorli, som lenge har vært et sted som folk reiser til for å feire nyttår. Stedet der for samles til rakettoppskyting i skiheisen og for å se neste årstall bli tent i fakler. Bjorli kommer til å ligge tilnærmet brakk i år. På grunn av plassen er det heller ikke så mange som kan komme inn på Ruggen som er åpent. Selv om det i det senere år har vært en nedgang i antall mennesker som kommer til Bjorli på nyttårsaften er ikke dette en grunn til å stenge. Det burde heller være en grunn til å satse ekstra for å jobbe seg oppover igjen.

Tenker du nå: ”Hvorfor gjør du ikke noe med dette selv da, hvis du er så veldig irritert?” Jo, mer enn gjerne. Det er bare en ting alle disse har som jeg ikke har. Det er penger. Skal man satse må man ha penger, sånn er det i denne verden. Det hjelper ikke samme hvor mye du brenner for en ting når man ikke har penger til det. Derfor ber jeg innstendig om, ikke ødelegg Bjorlis rykte nå. Det kommer folk etter dere som gjerne har lyst til å gjøre Bjorli til noe mer enn det det er i dag. Derfor ber jeg dere om å se ut og fram, utviklingen kommer ikke av seg selv. For å tjene penger bør det også være satsing. Her appellerer jeg også til bygdefolket, som snart må se annet en traktor og snøfres og satse i sin egen bygd. Hvis man satser sammen så blir dette bra det!

Fotproblemer

I det siste har jeg hatt store forproblemer, det er nesten så jeg lurer på om jeg ikke skal kutte dem av først som sist.

Fotproblem 1

På torsdag kunne 1. år KPL gå i gang med arrangering av Lillehammers første Kulturnatt. Det var bare det at det ikke akkurat var vær som fristet folk til å være ute. Jeg hadde kledd godt på meg med både ullsokker og stilongs, og hadde fått sendt sko fra hjemme for anledningen. Men det var disse som første problemene med seg. Egentlig gode sko, men når jeg kom fram til sentrum kunne jeg allerede merke at hælen min gjorde vondt. De eneste vanntette skoene jeg har, ødela jeg hælen på ved sånn cirka første gangs bruk. Men det har ikke gjort så mye. Helt inntil da. Mitt hovedfabelaktige innslag på denne kulturnatta var en lokalhistorisk vandring. Jeg bega meg mot Lilletorget, hvor jeg skulle befinne meg med min flotte vandringsplakat. På vegen dit gikk det hull på gnagsåret, og jeg måtte bite i sitronen. Inn på Euro Sko for å spørre etter det billigste og mest vanntette de hadde. Fem minutter senere var jeg den stolte eier av et par cherox, så jeg kunne plaske i sølepyttene på tur over plassen. I det jeg sto og ventet på guiden fant jeg ut at jeg skulle hatt parkdress også. For når det drypper av lua di og den vanntette jakka di begynner å gi etter - det er da noen sier at du føler at du lever. Jeg følte mer at jeg var på tur til å dø. Ihvertfall etter at alle de tre andre som ville være med på vandringen møtte opp, og vi kunne toge oss avgårde. Men de som var med var fornøyde da.

Ellers gikk kulturnatt veldig bra. Fulle hus på alle inne arrangement, og vi fikk sjampis når vi var ferdige. Etter at jeg og cheroxene mine hadde leid sykkelen min som hadde vært på ferie i byen en måned hjem, kunne jeg endelig finne puta klokka halv seks.

Fotproblem 2

Med torsdagens gnagsår opplevelse som levende bevis på venstre hæl, burde jeg i grunnen ha lært. At jeg heller ikke er noen ekspert i å bevege mer lengre distanser på høyhælte sko burde jeg også ha husker på. Men neida, her hadde jeg jo kjøpt meg nye klær og da må man jo også ha høye hæler til. Med lånte sko dro Astrid på vorspiel. Dette gikk jo bra, for jeg satt jo mest i ro. Helt til jeg kom på Brenneriet. Da merket jeg at beina mine allerede hadde fått nok av de derre hælene. Så jeg måtte ta dansepauser, for jeg flink til å se stilig ut når jeg sitter med høye hæler. Etter å ha snakket med noen svenske ski-instruktører og "called a nordlending bluff" ville Cathrine gå hjem. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ville vente til Renate var ferdig på jobb for å få skyss hjem. Men brått skulle jeg være med å gå. Det er jo ikke langt i det hele tatt, og etter å ha vurdert taxikøen fant jeg ut at jeg hadde nådd å gå fra byen og hjem tre ganger før det var min tur. Men det tok ikke mange meterene til før jeg tok en ny bestemmelse. Her var det bedre å gå uten sko. Så Astrid tråkket seg hjemover med skoene i hånda, den 18. november midt på natta. Problemet var ikke at det var så kaldt, men som de der småsteinene stikker i foten da gitt! Etter mye sutring så kom jeg meg endelig hjem og fikk stukket beina i dusjen. Har ikke blitt forkjølet som jeg trodde - men jeg har såre bein. Og gnagsår.

Vikitg oppdrag utført

To fruer av Dølaringen har i dag utført et viktig oppdrag. Utstyrt med SOPP sin bil med kassettspiller og smurfene på full guffe, satte vi nesen mot Oslo. Ja, tenk det. Hovedstaden på en onsdag. Etterhvert ble Renate lei av Astrid sin smurfekassett, og vi ville prøve radioen. Sistnevnte fungerte bare ti sekunder med 3 mils mellomrom, nok til å starte allsang. Ellers brukte vi tiden på å leke rimeleken og synge halve sanger.

Oppdraget som skulle utføres var at vi skulle hente to skulpturer til Kulturnatt. Det vi visste før vi ankom Prinsens gt 6, var at de var tunge og skulle ligne på peniser. Vi vrengte bilen spent opp på fortauet, belagelig nok utenfor Duo... Og hva fikk vi se? To 1,40 høye, 80 kilo tunge betongting. Som hver var verdt 16 000 kroner. Kunsteren var veldig trivelig, men han var veldig bekymret for å sende dem fra seg. De var en del av hans vesen må vite. Etter å ha pakket dem inn i plast, tepper og isopor kunne vi reise fra der med "Påle nr. 1" og "Påle nr. 2" til en samlet verdi av 32 000 i bilen. Eller akkurat det kan jo diskuteres, det kan hende det er jeg som har en dårlig fert av kunst. Men jeg hadde ikke villet henge jakka mi på den en gang.

Det kan sies at vi lo en del etter at vi hadde smilt og sagt farvel til kunsteren. Makan til misbruk av tid er det lenge siden jeg har vært borti. Hvis du hadde gitt meg en time eller to skulle jeg fått det til like bra. Kanskje det er det jeg skal gjøre for å spe på studentøkonomien? Lage ting i betong og selge det for mange penger.

Vi fant ut at et godt sted å spise på var IKEA, da kunne vi jo bruke litt penger når vi først var i gang. Brukte litt lengre tid enn forventet, siden noen(kremt) gikk seg litt vill. De hadde heller ikke det jeg skulle ha, så jeg gikk fra der med bare tøys og tull. Lurte meg for penger gjorde de. Makan.

Nå er i allefall "Påle nr. 1" og "Påle nr. 2" kommet godt i isoporsengen sin i en garasje. Og kanskje dagens cargo-woman skal gjøre det samme? Du får si fra hvis det er noe av verdi du skulle ha fraktet et sted, akkompagnert til allsang av halve sanger.

O jul med din guffe

Det er enda over en måned til kirkeklokkene skal ringe inn en ny jul. Min tjuetredje i rekken. Noe som i grunnen skal tilsi at jeg burde være nokså vant til den mest tradsjonsbefengte høytiden vi har. Og jeg er jo vant til den, jøsses, den kommer jo hvert år. Det er bare det at jeg ikke ser fram til den. Dette fordi den jo må planlegges ned til hver minste detalj. Først må man jo bestemme seg for hva man egentlig feirer jul for. Er det "På låven sitter NISSEN", "Et BARN er født i Betlehem" eller "Du grønne glitrende TRE god dag". Bare dette kan gjøre meg forvirret, men jeg har bestemt meg at dette blir for mye å ta stilling til i år. For det er plenty med andre ting man må bestemme seg for.

For det første må man jo bestemme seg for HVOR man vil jobbe i jula. For jobbe må man jo. Eller, ikke må som i at det er ulovig å la være. Men må som i at det er forventet, og at det er jo greit å ha de ekstra pengene etter jul.

Når man har bestemt seg for hvor man vil jobbe i jula, så må man bestemme seg for NÅR man skal jobbe. Og det er ikke noen enkel sak, for da er jo alle andre som vil jobbe hjemme også. Også må man jo se at dette går opp med alle fester man vil på, fester og sammenkomster man må på og ellers andre ting som blir sett på som tradisjoner av mer eller mindre positiv sort.

I år er det da en ny hindring. Den tradisjonsrike 5.dags festen som hvert år forgår på Fjellnær samfunnshus (aka: gymsalen) er avlyst. Eller man er enda ikke helt sikre da, for det kan jo hende at de er ferdige med å pusse opp. Dette gir meg skuffelse, håp og frustrasjon på en gang. Som et dårlig kinderegg. Hadde det nå enda kommet noe klart svar, så hadde man visst om kan kunne planlegge noe annet den kvelden. Men det får man jo ikke vite før det nesten er for seint å planlegge noe.

Også har vi nyttårsaften da. Da har hele Bjorli bestemt seg for å være stengt. Bjorlistuene og Ruggen er tilbudet, men det er da begrenset hvor mange man får plass til der også. Hurra for Bjorli. Nei, nyttårsaften gidder vi ikke ha åpent. Så da må man legge planer for nyttårsaften også, pluss at man som diskoperatør på Hydro Yexaco Bjorli må forvente en kjeft siden alt som skjer eller ikke skjer på Bjorli er vår feil.

Jeg tipper flittig Lotto i håp om å vinne nok penger til en sydentur i jula.

Muskelkvinnen Astrid

I dag har det vært en stor dag i Astrids liv. Det har skjedd noe som ikke har skjedd siden sikkert videregående. Det er nok mange ting som folk tenker dette kan være, så dette er en sensasjon. Etter å ha drukket masse kaffe med Linda og fortalt fyllehistorier med RevyIngunn tok Mari med Astrid ned i kjelleren på skolen. Og hva skulle de der?

Astrid har vært på TRENING

Du leste riktig, sofagrisen Astrid har vært i fysisk aktivitet helt på eget initiativ. (Nesten da) 'Og så?' tenker du kanskje? Folk er da på trening her i verden hver dag? Kanskje opp til flere ganger for dagen til og med. Men i Astrids verden var dette noe nytt og spennende, en sånn nesten once in a lifetime ting. Derfor må det dokumenteres.

Jeg beveget meg inn det ukjente universet og hadde med en gang mest lyst til å gå ut samme vegen som jeg kom. For der var det jammen meg mange innbitte, spreke fjes. Hvorfor skal folk se så innmari sure ut når de trener egentlig? Jeg følte meg som en elefant som hadde rømt fra en dyrepark, men Mari fikk lurt meg opp på en sånn treningsnyvinning av en stepmaskin, trykket på noen knapper og satt meg i gang. Midt i programmet oppdaget min personlige trener at jeg gikk baklengs, og fikk satt meg inn på rett veg. Romaskinen sto for tur, og jeg som har et søskenbarn som er verdensmester i denslags mente at jeg måtte da ha anlegg for sånt. Jeg har også en rotur på Lesjaskogsvatnet i sommer godt i minne(det har vel Gunni og Guro også kanskje??) Og det gikk da over all forventning dette, skal ikke se bort i fra at det blir flere verdensmestere i slekta.

Etter noen sånne morsomme klemme inn og presse ut maskiner fikk jeg se en som satt og dro i en sånn vektting som man skal dra ned. Han så ut som om han strevde og sleit med dette, men fikk det nå til et par ganger. Av ren nysgjerrighet og uvitenhet måtte dages treningschampion bort for å prøve. Og tror du jammen ikke at dette var lett, nesten lettere enn luft! Jeg fikk til det man skulle gjøre lett som en plett, og denne karen gikk fra der med såret manndom. Og jeg gikk fra der med et forbedret selvbilde. Derav navnet muskelkvinnen.

Så har jeg prøvd dette også. Nesten som strikkhopping nesten.

Ka fan e vitsen?

I dag oppdaget jeg en gammel glede for fullt. For hva er vel mer spennede enn å sende lapper i timen? Ikke bare en lapp med en kort beskjed, men en hel tullesamtale på penn og papir. Det man kan kalle gamledagers MSN. Gleden over å klare å administrere flere lappesamtaler på en gang, og passe på å sende dem akkurat i det læreren (eller foreleseren som det egentlig heter her) snur ryggen til. Dette er virkelig en kunst. Og det er mye bedre enn alle disse nymotes chattegreiene.

Etter å ha nyoppdaget denne gamle oppfinnelsen taslet jeg glad og fornøyd opp i kantian. Der så det ut som om det snart skulle bli krig, for makan til kø har jeg aldri sett der før. Etter å ha bestemt meg for å stå høggende i ro midt i kantina til det verste var over (dette vil si at jeg sto plassert sånn at folk måtte riste på hodet å gå rundt), fikk jeg endelig grabbet tak i noe som vat etandes. Disse kursmenneskene hadde bare spist nesten all maten. Jeg stilte meg i kø med knekkebrødene mine, og kom her mellom to damer som tydeligvis var på det samme kurset. Disse damene diskuterer en overskrift på forsiden av Dagbladet da gullkornet kommer:

'What's the point,lissom?'

Jeg ble helt paff. Og dette fra en dame som ser ut som hun snart skal bikke 50, og knapt har sett noe annet enn kaffe og Prince i hele sitt liv (red.anm: jada, jeg vet det. Men jeg er ikke 50 enda) Damen forlot køen, mens jeg ble stående igjen med haka på knærne. Jeg hadde forventet denne kommentaren fra ei jente på 14, men ikke fra ei på 50. Eller kanskje det er når man blir 50 man begynner å bruke det? Det er ikke et av mine mest brukte uttrykk i hvertfall.