Unnskyld meg, Bob Geldof?

I din sang "Do They Know It's Christmas" - Live Aid 1984 forekommer denne frasen:

"And there won't be snow in Africa this Christmas time
The greatest gift they'll get this year is life"

Jeg bare lurer på et par ting i den forbindelse:

- vet du om mange steder i Afrika som det noen gang har vært snø i julen?
- er det da klimaendringer som gjør at Afrika får vår julesnø?
- har du noen værmeldinger som kan bekrefte det du her sier?
- er Afrika et land eller en verdensdel?
- det trengs vel strengt tatt i flere mennesker når det allerede er overbefolket?
- og de som er født har jo allerede et liv, eller hva?
- i alle tilfeller, er det du som skal gi dem liv?
- er det ikke litt stusselig å bare få liv til jul, tenk om hun ikke vil bli gitt bort?

Du synger også at vi skal

"Feed the world"

Jeg har prøvd å følge dette mottoet og lagt ut både brødskiver og eple. Men jorden har ikke ville hatt noen av delene. Burde jeg prøve med julegrøt tror du?

Mvh
Undrende Astrid

Sommerlig julehandel

I dag har Astrid vært i byen. Astrid har syklet til byen. På julehandel. Uten votter og uten å fryse på fingrene. Finn en feil da. Sykle på julehandel. Merkelige greier.

Og i natt gikk Astrid hjem fra det fantastiske/überkjedelige(gikk opp og ned) KPL - julebordet. Da hadde ikke Astrid på seg noen strømpebukse. Men selv da var det ikke kaldt å hjem. Merkelige greier.

Men veldig praktisk og veldig godt.

Tror kanskje at dette nye været vårt har gått til hodet på handelsstanden på Lillehammer. For der det i dag skulle blitt spilt dårlige remixer av all slags julemusikk hørte jeg - hold deg fast:

Walking on Sunshine med Katharina and The Waves

Og i morgen er det andre søndag i advent.

Strikkedamene

I dag har jeg vært en snartur innom eksamensverdenen. Det var Ex.Phil eksamen jeg skulle prøve så godt jeg kunne å gjøre kål på. Men jeg måtte le. Og jeg måtte le litt til.

For i det jeg tråkker inn i eksamenslokalet kjenner jeg igjen det velkjente eksamenslukta. En eim av Elnett hårspray. For det som befant seg der inne, rent bortsett fra nervøse studenter og masse papir, var strikkedamer. Mange strikkedamer. Strikkedamene hadde pynta seg for anledningen, og hadde fiifa opp permanentkrøllene sine og lagt rød leppestift.

For dere som ikke er helt innviet i uttrykket strikkedame kan jeg fortelle at det er synonymt med eksamensvakt. Det er også det samme som en klikkedame, en snufsedame, knirkedame og en matpapirdame. Men siden videregående har eksamensvakter blitt kalt for strikkedamer.

Av de overpynta damene i dag var det ingen som strikka, men det fantes et par matpapir og kremtedamer. Strikkedamene smiler og er glade, og de tar oppgaven sin veldig på alvor.

Det jeg lurer på er hvor er det alle disse strikkedamene kommer fra? De ser ut som om de kunne ha vært søsken hele gjengen. Samme frisør, klær fra samme butikk, termos med kaffe, matpapir som kniter. Og ikke minst, samme hårspray

Olympia-Astrid

Astrid har gått i OL-fella. Etter hele fire måneder på Lillehammer, har jeg nå rotet meg OL- greier. Ikke til å unngå.

Astrid har i dag blitt arrangementvert i Olympiaparken.

Det betyr at jeg skal trippe rundt med et servicevennlig smil rundt munnen, skrive heiarop, takle fulle mennesker, passe på at alle har det bra, til en hver tud vite hvor nærmeste toalett er, ha et par ekstra ullsokker på lur, hva som er den beste puben og ikke minst hva som er den korteste vegen hjem.

Det jeg også må gjøre er å prøve alt Olympiaparken tilbyr. Det vil si at jeg må lære meg teknikken til å skyte med pil og bue, kjelkehockey, curling, arrangere parallellslalom med rattkjelker, bli kjempeflink til å tenne fakler, prøve å kjøre bob, klatring, snøscooterkjøring og andre ting jeg har for vane å være skikkelig klovn på. Ikke at jeg skal lære bort alt dette, men jeg skal ha prøvd det for å kunne si hvordan det er. Det skal bli spennende!

Jeg har nå vært ansatt i snart 12 timer, og jeg har allerede vært på førstehjelpskurs og vært ute og spist pizza med jobben. Førstehjelp er skummelt altså. Men det er greit å ha fått opplæring i det da. Sånn i tilfelle jeg møter noen med hjertestans eller blødning. Da kan jeg leke superhelt.

Det bare det at jeg lurer på hvorfor den hjerteredningsdokka heter 'Little Anne' når den ser ut som en gutt?

Er det bare meg...

... som tenker på Odd Kåre Rabben og nynner på 'Ei hand og holde i' når jeg blør?

Går det framover eller bakover

Jeg har levd en del år. Såpass lenge at jeg sier ” I hugsa førr i tin i…”. Jeg kan huske tiden før ”nyvegen” på Lesjaskog ble åpna. (Det er nå 17 år siden). Jeg husker at Texaco bare var et lite kott og jeg husker den gamle butikken på Lesjaskog. Jeg husker gamle Café Alpin og jeg husker at lysløypa på Bjorli åpnet.

Det jeg derimot er for ung til er å huske gullalderen på diskoteket på Scala og i Heiskroa. Den tiden jeg bare har hørt om, og gjerne skulle opplevd. Da folk valfartet til Bjorli for å oppleve livet. Da Bjorli var et sted med fart og spenning, et sted som ble snakket om. Bjorli før den store satsinga kom. Bjorli før det ikke lengre var noen som ville ha besøk av festfolk. Før det ”alle” skulle ha regler på ”alt”. Jeg husker starten på Missing Link eventyret. Da det på skjærtorsdag var så fullt at man måtte bare danse på bordet, for det var fullt alle andre steder. Da man måtte bli med køen ut og inn igjen for å gå på do. Da man fremdeles fikk telefon fra folk langt unna for å høre om Missing Link var åpent.

Det som er igjen nå er hyttefolket, og flesteparten av dem er jo familiefolk. Men det må da være noen andre tilbud til folk enn frisk luft og hvit snø? Alle andre årstider er lavsesong, og jeg forventer ikke at man har et fullt tilbud på Bjorli for lokalbefolkningen. Men er det noe som skjer så kommer ofte folk fra utenom der skolebussen går også. Det er ryktet og tilbud det går på. Akkurat nå føler jeg at Bjorli snart må begynne på null igjen

Her har Wenaasgruppen brukt 40 millioner på å bygge en stor, flott stolheis på Bjorli. Wenaas eier også det som på Bjorli og omegn på kalt ”Hotellet”. Det som lenge var Bjorlis eneste utested, og plassen der alle gikk. Der det var levende musikk nesten alle helger, og der man minst en gang i året hadde et stort, norsk navn til å opptre. ”Hotellet” ble bygd først på 80-tallet og var da tidsriktig og nyskapende. Det er bare det at ”Hotellet” ikke har blitt gjort noe særlig med siden åpningsdagen, og det er nå alt annet enn tidriktig og nyskapende. Det er derimot ikke dette som er hovedproblemet for folk som kommer til Bjorli for å ha det morsomt. Folk som har leid seg inn der henger nok med hodet over det stusselige hotellet. For folk som vil ha det morsomt er problemet at det aldri er åpent. Og Missing Link æraen er over. Det man kan se på som morsomt er jo at her bygger Wenaas stolheis til den store gullmedalje, men derimot bruker de ikke en krone på hotellet sitt. Denne murklossen forfaller, og det er ingen som vil bo der for å stå på ski. Ny heis, gammelt hotell. Finn en feil.

Berg Jacobsen gruppen har satset stort med utbygging rundt Bjorligard. Store flotte bygg, flott aktivitetssenter og hotell. Tidligere Scala har ikke sitt gamle rykte. ’Bra’ sier vel noen, men det er heller ikke noe som får folk til å reise dit. Selv om man her er mye bedre på å ta initiativ til å arrangere helgeeventer som "Oktoberfest" og lignende, så ligger også Bjorligard ”livløs” store deler av året. Det er ikke noe som trekker folk hit heller.

Nå tenker kanskje folk, ”Jasså du, så du sutrer over at det lengre ikke finnes et sted som du kan drikke deg full og feste på. Det er ikke synd på deg”. Og ja, det er jo på en måte det jeg gjør. Men det er ikke det som er mitt hovedpoeng. Jeg mener at de som driver steder på Bjorli må være sitt ansvar bevisst. Jeg mener, og vil ikke, at det skal bli helt Texas og lovløse tilstander på Bjorli. Jeg mener at man må skape liv! Liv skaper røre og røre skaper publisitet. Og liv kan man også lage uten alkohol og fest. Det gir igjen folk til Bjorli, som igjen gir penger – og mer liv på Bjorli. Bjorli hadde en gang et rykte, det hadde noe som gjorde at folk tok turen dit. Dette ryktet er i ferd med å forandre seg, det er ikke lengre noe vits å reise til Bjorli – der skjer det jo ikke noe likevel. Dette kan man allerede se altfor godt. Tidligere kunne man alltid treffe folk ute på Bjorli på fredag og lørdag, nå føler du deg ensom. Ja, hvis det er noen pub åpen da. Her må likevel vi som bygdefolk rise oss selv litt på egen bak. For selv om det er åpent, så er det sjelden man treffer mange lokale helter ute.

Og det er ikke bare Wenaasgruppen som skyter seg selv i leggen. Det er tydelig at de som har noe å gjøre med styre og stell på Bjorli gikk på skole lenge før Reform 97 ble innført. Reform 87 også, for den del. For her er det jammen ikke mange som har lært noe om samarbeid. Det viktige på Bjorli er å finne seg ei glo og starte for seg selv. Så er det om å gjøre å blåse på denne gloa for å se om den kan overleve, noen ganger prøver man å kaste på litt ved på bålet. Noen ganger brenner det, andre ganger er det for våt ved. Men det er ingen som har tenkt tanken på å samle sammen noen glør for å lage et bål. Med det mener jeg – legg først sammen potensialet før, så kan man finne noe å konkurrere om. Her er vel uttrykket ”Mange bekker små, gjør en stor å” passende. Det handler om å skape opplevelser, det å gi folk et inntrykk som de husker, et minne for livet. Det holder ikke lengre å selge folk en sengeplass og litt mat, det er ikke det som trekker. Folk må føle seg litt spesielle og verdsatte, og føle at det ha gjort noe nytt. På Bjorli ligger mange muligheter rett utenfor døra, man må bare hjelpe folk å benytte seg av alt som Bjorli kan by på.

For å komme fram til det som er utgangspunktet for all denne frustrasjonen. Det er bare ett sted på Bjorli som kommer til å være åpent på nyttårsaften. Bjorli, som lenge har vært et sted som folk reiser til for å feire nyttår. Stedet der for samles til rakettoppskyting i skiheisen og for å se neste årstall bli tent i fakler. Bjorli kommer til å ligge tilnærmet brakk i år. På grunn av plassen er det heller ikke så mange som kan komme inn på Ruggen som er åpent. Selv om det i det senere år har vært en nedgang i antall mennesker som kommer til Bjorli på nyttårsaften er ikke dette en grunn til å stenge. Det burde heller være en grunn til å satse ekstra for å jobbe seg oppover igjen.

Tenker du nå: ”Hvorfor gjør du ikke noe med dette selv da, hvis du er så veldig irritert?” Jo, mer enn gjerne. Det er bare en ting alle disse har som jeg ikke har. Det er penger. Skal man satse må man ha penger, sånn er det i denne verden. Det hjelper ikke samme hvor mye du brenner for en ting når man ikke har penger til det. Derfor ber jeg innstendig om, ikke ødelegg Bjorlis rykte nå. Det kommer folk etter dere som gjerne har lyst til å gjøre Bjorli til noe mer enn det det er i dag. Derfor ber jeg dere om å se ut og fram, utviklingen kommer ikke av seg selv. For å tjene penger bør det også være satsing. Her appellerer jeg også til bygdefolket, som snart må se annet en traktor og snøfres og satse i sin egen bygd. Hvis man satser sammen så blir dette bra det!

Fotproblemer

I det siste har jeg hatt store forproblemer, det er nesten så jeg lurer på om jeg ikke skal kutte dem av først som sist.

Fotproblem 1

På torsdag kunne 1. år KPL gå i gang med arrangering av Lillehammers første Kulturnatt. Det var bare det at det ikke akkurat var vær som fristet folk til å være ute. Jeg hadde kledd godt på meg med både ullsokker og stilongs, og hadde fått sendt sko fra hjemme for anledningen. Men det var disse som første problemene med seg. Egentlig gode sko, men når jeg kom fram til sentrum kunne jeg allerede merke at hælen min gjorde vondt. De eneste vanntette skoene jeg har, ødela jeg hælen på ved sånn cirka første gangs bruk. Men det har ikke gjort så mye. Helt inntil da. Mitt hovedfabelaktige innslag på denne kulturnatta var en lokalhistorisk vandring. Jeg bega meg mot Lilletorget, hvor jeg skulle befinne meg med min flotte vandringsplakat. På vegen dit gikk det hull på gnagsåret, og jeg måtte bite i sitronen. Inn på Euro Sko for å spørre etter det billigste og mest vanntette de hadde. Fem minutter senere var jeg den stolte eier av et par cherox, så jeg kunne plaske i sølepyttene på tur over plassen. I det jeg sto og ventet på guiden fant jeg ut at jeg skulle hatt parkdress også. For når det drypper av lua di og den vanntette jakka di begynner å gi etter - det er da noen sier at du føler at du lever. Jeg følte mer at jeg var på tur til å dø. Ihvertfall etter at alle de tre andre som ville være med på vandringen møtte opp, og vi kunne toge oss avgårde. Men de som var med var fornøyde da.

Ellers gikk kulturnatt veldig bra. Fulle hus på alle inne arrangement, og vi fikk sjampis når vi var ferdige. Etter at jeg og cheroxene mine hadde leid sykkelen min som hadde vært på ferie i byen en måned hjem, kunne jeg endelig finne puta klokka halv seks.

Fotproblem 2

Med torsdagens gnagsår opplevelse som levende bevis på venstre hæl, burde jeg i grunnen ha lært. At jeg heller ikke er noen ekspert i å bevege mer lengre distanser på høyhælte sko burde jeg også ha husker på. Men neida, her hadde jeg jo kjøpt meg nye klær og da må man jo også ha høye hæler til. Med lånte sko dro Astrid på vorspiel. Dette gikk jo bra, for jeg satt jo mest i ro. Helt til jeg kom på Brenneriet. Da merket jeg at beina mine allerede hadde fått nok av de derre hælene. Så jeg måtte ta dansepauser, for jeg flink til å se stilig ut når jeg sitter med høye hæler. Etter å ha snakket med noen svenske ski-instruktører og "called a nordlending bluff" ville Cathrine gå hjem. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ville vente til Renate var ferdig på jobb for å få skyss hjem. Men brått skulle jeg være med å gå. Det er jo ikke langt i det hele tatt, og etter å ha vurdert taxikøen fant jeg ut at jeg hadde nådd å gå fra byen og hjem tre ganger før det var min tur. Men det tok ikke mange meterene til før jeg tok en ny bestemmelse. Her var det bedre å gå uten sko. Så Astrid tråkket seg hjemover med skoene i hånda, den 18. november midt på natta. Problemet var ikke at det var så kaldt, men som de der småsteinene stikker i foten da gitt! Etter mye sutring så kom jeg meg endelig hjem og fikk stukket beina i dusjen. Har ikke blitt forkjølet som jeg trodde - men jeg har såre bein. Og gnagsår.

Vikitg oppdrag utført

To fruer av Dølaringen har i dag utført et viktig oppdrag. Utstyrt med SOPP sin bil med kassettspiller og smurfene på full guffe, satte vi nesen mot Oslo. Ja, tenk det. Hovedstaden på en onsdag. Etterhvert ble Renate lei av Astrid sin smurfekassett, og vi ville prøve radioen. Sistnevnte fungerte bare ti sekunder med 3 mils mellomrom, nok til å starte allsang. Ellers brukte vi tiden på å leke rimeleken og synge halve sanger.

Oppdraget som skulle utføres var at vi skulle hente to skulpturer til Kulturnatt. Det vi visste før vi ankom Prinsens gt 6, var at de var tunge og skulle ligne på peniser. Vi vrengte bilen spent opp på fortauet, belagelig nok utenfor Duo... Og hva fikk vi se? To 1,40 høye, 80 kilo tunge betongting. Som hver var verdt 16 000 kroner. Kunsteren var veldig trivelig, men han var veldig bekymret for å sende dem fra seg. De var en del av hans vesen må vite. Etter å ha pakket dem inn i plast, tepper og isopor kunne vi reise fra der med "Påle nr. 1" og "Påle nr. 2" til en samlet verdi av 32 000 i bilen. Eller akkurat det kan jo diskuteres, det kan hende det er jeg som har en dårlig fert av kunst. Men jeg hadde ikke villet henge jakka mi på den en gang.

Det kan sies at vi lo en del etter at vi hadde smilt og sagt farvel til kunsteren. Makan til misbruk av tid er det lenge siden jeg har vært borti. Hvis du hadde gitt meg en time eller to skulle jeg fått det til like bra. Kanskje det er det jeg skal gjøre for å spe på studentøkonomien? Lage ting i betong og selge det for mange penger.

Vi fant ut at et godt sted å spise på var IKEA, da kunne vi jo bruke litt penger når vi først var i gang. Brukte litt lengre tid enn forventet, siden noen(kremt) gikk seg litt vill. De hadde heller ikke det jeg skulle ha, så jeg gikk fra der med bare tøys og tull. Lurte meg for penger gjorde de. Makan.

Nå er i allefall "Påle nr. 1" og "Påle nr. 2" kommet godt i isoporsengen sin i en garasje. Og kanskje dagens cargo-woman skal gjøre det samme? Du får si fra hvis det er noe av verdi du skulle ha fraktet et sted, akkompagnert til allsang av halve sanger.

O jul med din guffe

Det er enda over en måned til kirkeklokkene skal ringe inn en ny jul. Min tjuetredje i rekken. Noe som i grunnen skal tilsi at jeg burde være nokså vant til den mest tradsjonsbefengte høytiden vi har. Og jeg er jo vant til den, jøsses, den kommer jo hvert år. Det er bare det at jeg ikke ser fram til den. Dette fordi den jo må planlegges ned til hver minste detalj. Først må man jo bestemme seg for hva man egentlig feirer jul for. Er det "På låven sitter NISSEN", "Et BARN er født i Betlehem" eller "Du grønne glitrende TRE god dag". Bare dette kan gjøre meg forvirret, men jeg har bestemt meg at dette blir for mye å ta stilling til i år. For det er plenty med andre ting man må bestemme seg for.

For det første må man jo bestemme seg for HVOR man vil jobbe i jula. For jobbe må man jo. Eller, ikke må som i at det er ulovig å la være. Men må som i at det er forventet, og at det er jo greit å ha de ekstra pengene etter jul.

Når man har bestemt seg for hvor man vil jobbe i jula, så må man bestemme seg for NÅR man skal jobbe. Og det er ikke noen enkel sak, for da er jo alle andre som vil jobbe hjemme også. Også må man jo se at dette går opp med alle fester man vil på, fester og sammenkomster man må på og ellers andre ting som blir sett på som tradisjoner av mer eller mindre positiv sort.

I år er det da en ny hindring. Den tradisjonsrike 5.dags festen som hvert år forgår på Fjellnær samfunnshus (aka: gymsalen) er avlyst. Eller man er enda ikke helt sikre da, for det kan jo hende at de er ferdige med å pusse opp. Dette gir meg skuffelse, håp og frustrasjon på en gang. Som et dårlig kinderegg. Hadde det nå enda kommet noe klart svar, så hadde man visst om kan kunne planlegge noe annet den kvelden. Men det får man jo ikke vite før det nesten er for seint å planlegge noe.

Også har vi nyttårsaften da. Da har hele Bjorli bestemt seg for å være stengt. Bjorlistuene og Ruggen er tilbudet, men det er da begrenset hvor mange man får plass til der også. Hurra for Bjorli. Nei, nyttårsaften gidder vi ikke ha åpent. Så da må man legge planer for nyttårsaften også, pluss at man som diskoperatør på Hydro Yexaco Bjorli må forvente en kjeft siden alt som skjer eller ikke skjer på Bjorli er vår feil.

Jeg tipper flittig Lotto i håp om å vinne nok penger til en sydentur i jula.

Muskelkvinnen Astrid

I dag har det vært en stor dag i Astrids liv. Det har skjedd noe som ikke har skjedd siden sikkert videregående. Det er nok mange ting som folk tenker dette kan være, så dette er en sensasjon. Etter å ha drukket masse kaffe med Linda og fortalt fyllehistorier med RevyIngunn tok Mari med Astrid ned i kjelleren på skolen. Og hva skulle de der?

Astrid har vært på TRENING

Du leste riktig, sofagrisen Astrid har vært i fysisk aktivitet helt på eget initiativ. (Nesten da) 'Og så?' tenker du kanskje? Folk er da på trening her i verden hver dag? Kanskje opp til flere ganger for dagen til og med. Men i Astrids verden var dette noe nytt og spennende, en sånn nesten once in a lifetime ting. Derfor må det dokumenteres.

Jeg beveget meg inn det ukjente universet og hadde med en gang mest lyst til å gå ut samme vegen som jeg kom. For der var det jammen meg mange innbitte, spreke fjes. Hvorfor skal folk se så innmari sure ut når de trener egentlig? Jeg følte meg som en elefant som hadde rømt fra en dyrepark, men Mari fikk lurt meg opp på en sånn treningsnyvinning av en stepmaskin, trykket på noen knapper og satt meg i gang. Midt i programmet oppdaget min personlige trener at jeg gikk baklengs, og fikk satt meg inn på rett veg. Romaskinen sto for tur, og jeg som har et søskenbarn som er verdensmester i denslags mente at jeg måtte da ha anlegg for sånt. Jeg har også en rotur på Lesjaskogsvatnet i sommer godt i minne(det har vel Gunni og Guro også kanskje??) Og det gikk da over all forventning dette, skal ikke se bort i fra at det blir flere verdensmestere i slekta.

Etter noen sånne morsomme klemme inn og presse ut maskiner fikk jeg se en som satt og dro i en sånn vektting som man skal dra ned. Han så ut som om han strevde og sleit med dette, men fikk det nå til et par ganger. Av ren nysgjerrighet og uvitenhet måtte dages treningschampion bort for å prøve. Og tror du jammen ikke at dette var lett, nesten lettere enn luft! Jeg fikk til det man skulle gjøre lett som en plett, og denne karen gikk fra der med såret manndom. Og jeg gikk fra der med et forbedret selvbilde. Derav navnet muskelkvinnen.

Så har jeg prøvd dette også. Nesten som strikkhopping nesten.

Ka fan e vitsen?

I dag oppdaget jeg en gammel glede for fullt. For hva er vel mer spennede enn å sende lapper i timen? Ikke bare en lapp med en kort beskjed, men en hel tullesamtale på penn og papir. Det man kan kalle gamledagers MSN. Gleden over å klare å administrere flere lappesamtaler på en gang, og passe på å sende dem akkurat i det læreren (eller foreleseren som det egentlig heter her) snur ryggen til. Dette er virkelig en kunst. Og det er mye bedre enn alle disse nymotes chattegreiene.

Etter å ha nyoppdaget denne gamle oppfinnelsen taslet jeg glad og fornøyd opp i kantian. Der så det ut som om det snart skulle bli krig, for makan til kø har jeg aldri sett der før. Etter å ha bestemt meg for å stå høggende i ro midt i kantina til det verste var over (dette vil si at jeg sto plassert sånn at folk måtte riste på hodet å gå rundt), fikk jeg endelig grabbet tak i noe som vat etandes. Disse kursmenneskene hadde bare spist nesten all maten. Jeg stilte meg i kø med knekkebrødene mine, og kom her mellom to damer som tydeligvis var på det samme kurset. Disse damene diskuterer en overskrift på forsiden av Dagbladet da gullkornet kommer:

'What's the point,lissom?'

Jeg ble helt paff. Og dette fra en dame som ser ut som hun snart skal bikke 50, og knapt har sett noe annet enn kaffe og Prince i hele sitt liv (red.anm: jada, jeg vet det. Men jeg er ikke 50 enda) Damen forlot køen, mens jeg ble stående igjen med haka på knærne. Jeg hadde forventet denne kommentaren fra ei jente på 14, men ikke fra ei på 50. Eller kanskje det er når man blir 50 man begynner å bruke det? Det er ikke et av mine mest brukte uttrykk i hvertfall.

Noen som har noen timer til overs?

På togturen hjem fra Oslobyen forrige søndag fikk jeg egentlig mest lyst til å snu. For etter å ha koblet helt ut et par dager, kom jeg på hvilket helvete som ventet meg.

Kort oppsummert:

Mandag- var det først møte i utegruppa til Kulturnatt. Et prosjekt som jeg får helt kulturfnatt av, makan altså! Så var det å begynne med gruppeoppgave i fjernsynsanalyse om sympatistruktur. Hvis du tenker 'hæ?' nå, så kan jeg fortelle deg at det gjorde jeg også på mandag. Så man kan si at jeg klødde nesten hull i topplokket mitt for å finne ut hva dette her var for noe. Om kvelden kom heldigvis Torstein innom på kaffe, sånn at jeg hadde en unnskyldning for å bake kake. Goody!

Tirdag- var det tidlig opp for jobbe med oppgaven. Det var jo bare et døgn til vi skulle levere, og vi hadde enda ikke skrevet et ord av de elleve sidene. Fram til lunsj hadde vi stort sett ikke gjort annet enn å tenge kruseduller her og der, så da måtte vi spise altså -før vi kom oss noe videre. Så var det jo et evigvarende oppsummeringsmøte for Kulturnatt, så det ble gjort pent lite kan man si.Det ble avtalt at vi skulle møtes i Dølaringen Casaplaza klokken 22(!) når Dyveke og Renate var ferdige på jobb. En god grunn for meg til å lage muffins. Sånn rundt elleve var vi i gang, da hadde vi slettet det jeg og Cathrine hadde skrevet på skolen. Moro. Oppstarten gikk treigt, og Renate fant ut at her var det bare en ting å gjøre. Drikke kaffe og Baileys. Og det ble det. Dette i samband med at vi sang Singstar og jeg introduserte dem for good,old Vassendgutane. Klokka fire hadde jeg sovnet opp til flere ganger, så jeg fant ut at jeg skulle se om dyna mi fortsatt bodde her eller om den hadde flytta ut. Den var der, men jeg fikk ikke kost med den så lenge for jeg måtte opp igjen åtte. Den flytter sikkert snart ut...

Onsdag- altså opp åtte for å komme oss på skolen for å skrive ferdig oppgaven til kl 12.00. Man kan si det sånn at vi fikk virkelig føle på kroppen hva en deadline er for noe. For tre på tolv rablet jeg ned en konklusjon, uten å ha lest oppgaven, og vi var ferdige til tolv. Smart som jeg er hadde jeg da satt meg opp på "vaktliste'' på Kulturnattkontoret, for å ringe rundt til alle rektorene i Lillehammer. Morsomt, eller... nei, kanskje ikke? Vel hjemme var det bare å sette i gang med å rydde opp etter oppgaveskrivingen dagen før. Hvis man skulle se på rotet så kunne man tro at det var mer Baileys i omløp enn det var i virkeligheten, for det var rot og muffinspapir stort sett overalt. Når jeg trodde at dagen min ikke kunne blir så mye verre, titter jeg ut vinduet. Og hva er det jeg ser?? Snø! Jeg åpnet verandadøren og kunne fysisk både se og kjenne at her dekte verden seg med snø. Snø = vinter og vinter = Astrid lei seg. Greit nok når den først ligger der, men den første snøen er helt forferdelig deprimerende. Jeg hadde mest lyst til å finne meg et pledd, men den gang ei. Her måtte jeg på skolen for å være med på revy kick-off. Med Renates uggs som varmeskjold rundt føttene sutret jeg meg avgårde. Heldigvis var den kick off'en mer moro enn jeg hadde trodd. Også hadde de bamsemums:) Men det var like mye snø når jeg kom ut igjen... Oh no..

Torsdag - Denne morgenen var det klart for kreativitetsseminar i Stig og Stein metoden. Vi hadde alle gledet oss, og vi bel alle litt skuffet når vi ikke så snurten av Stig. I stedet var det fire lærere fra HiL som skulle prøve dette for første gang. Det gikk ikke helt som smurt kan man si... Det hadde også sneket seg inn noen reiselivsbedrevitere av verste sort blant oss KPL'ere. Makan altså! Vi hadde vært gjennom denne metoden før med Anders, ikke at det var så veldig mye bedre da... Etter kurset var det billettmøte i Kuturfnatt før det bar opp til Mari for å skrive æsj.fill. ch1crp2ch2ph2cr2C - jeg regner med at det ikke sier så mye for noen? Nei akkurat. Det gjorde det heller ikke for Mari og meg. Dette som skulle være fort gjort ble da til en aæjfillmaraton der vi klødde oss i hodet over relevans, holdbarhet, contra og pro argumenter. Og til mer vi klødde, til verre ble det. Klokken 0500. fant vi ut at æsjfill bare fikk være æsjfill og sovna. Vi skulle tross alt være kreative igjen klokken 0900. Hurra!

Fredag - etter tre timers velfortjent søvn var klokka åtte, enten jeg ville eller ei. Mari hadde sitt svare strev med å få liv i den snorkende, slaggende skikkelsen på feltseng(les:meg) men etter å ha tørket av både slagg og sminke fra i går var vi på veg ned på skolen for å være kreative. Renate hadde tatt med skift til meg sånn at jeg slapp å gå rundt og lukte gymsokk. Jeg bare så sånn ut i ansiktet. Ellers må jeg si at jeg ikke husker stort mer av kurset denne dagen, bortsett fra at det inneholdt mange lister. Jeg lagde også en sang om den fiktive rasteplassen StorkvHiL til framleggingen som gjorde alle de andre gruppene missunnelige. Synd for dem, bra for oss. Vi vant. Etter å ha gjort en siste finish på æsjfillen, kunne jeg reise hjem til Elghuset. Og det var klart for the ulimate TV-night. Jeg mekka meg tidenes 80-talls pizza og hadde hamstra masse godis. Flickorna hadde også satset på godishamsting - og Bridget Jones Dagbok surret og gikk. '' I love you just the way you are'' - fy, flate Bridget - du er heldig altså! Og to'ern (filmen altså...) er jo ikke akkurat dårlig den heller. Klokka tre tusla jeg meg i seng, etter å ha sovet tre timer og fem minutter - merkelig hvor lenge man klarer å holde seg oppe med godt selskap, Mr.Darcy

Lørdag - var det gjennomgang av eksamenen vår som vi lagde på tur til skolen. Ikke akkurat den verste eksamenen som jeg har vært borti. Renata og jeg var på polferd og ikke minst på Bøndenes hus for å spise lunk. Det var lunken sin det! Også hadde noen hatt zalo i en fontene, så vi hadde masse moto med det. Jeg skal ha en såpeboblefontene i hagen min når jeg blir stor. Sånn er det med den saken. Vel hjemme fikk jeg besøk av Ole og Jon og jeg våknet ikke før klokka 2000. Dumt tidspunkt siden jeg da skulle ha vært på vors. Men når man ser resultatet så kan man vel si at det vat like bra at jeg forsov meg til vors. Denne kvelden var det nemlig klart for Ølfest på Bingo'n. Rairai! Klokka 2200 trilla jeg og sykkelen klirrende inn foran huset til Kristin. Øl og Jäger ble fortært for vi gikk til en vors med befalselever fra Jørstadmoen. De spilte Vassendgutane, og allerede der kom min harryside luskende fram. Ellers greide jeg å lure en til å tro at jeg hadde vært i militæret, og er fornøyd med det. Bingo'n venta - med trubadur, parkbord, øl og allsang. Vi rødsort uniformerte jentene var ikke harde å be når det gjelder å danse på bordet til "Rumpa mi"- eller sørge for pauseunderholdning på scena. Her greide jeg å lure ei fra Bergen til å tro at jeg også var fra Bergen, morsomt! Vi sjangla oss bortover mot Brenneriet, etter å ha vært innom der det var vors, for å ta noen shots til. Som om det var nødvendig. Sveiseblind og med gelebein nådde vi fram til Carls Bar. Leni på jobb hadde nok å le av for å si det sånn. Jeg fant meg en god dansepartner i en hjertepute og gikk meg etterpå bort mellom Carls og Brenneriet. For dere som ikke vet hvor det er, kan jeg fortelle at vi snakker om ca. 20 meter. Etterhvert havnet jeg inne på Nikkers. Jeg var egentlig inne for å gå på do, men på tur ut glemte jeg at jeg var på tur ut. Plustelig hadde jeg kjøpt meg mer øl. Og like plutselig var det en nærgående kar der som sa han kom fra Lichtenstein. Jeg hadde reaksjonsevne som en lam skilpadde, og hadde store problem med å komme meg unna denne karen. Hva gjør en fra Lichtenstein på Lillehammer liksom? Denne karen ville gjerne ha meg med til sitt hotell, noe jeg greide å la være. Men jeg brukte sikkert et kvarter på å komme meg ut igjen. Godt å vite at fornuften fungerer selv i en sånn tilstand. Turen hjem var interessant, vi plukket opp DDE-hitsene fra før om kvelden, stjal aviser og sparket i lysstolper.

Søndag - storfornøyd med å våkne i min egen seng og storfornøyd med at Anita og Renate hadde rydda kåken. Ellers skjedde det fint lite på søndag. Annet enn at jeg sov litt mer, og så på TV. Men det må være lov til å ha en daff avslutning på en sånn uke, eller hva?

Og neste uke blir like ille.

Bonde i byen

Når man studerer er det viktig å legge turer utenom studiestedet for å hente inspirasjon. Og på alle studier jeg har gått på har vi vært på studietur. Og hvert år er det utflukt helt til storbyen - Oslo.

Det er rett tilbake til barneskolemodus med en gang. Vi er 30 stykker som vandrer i flokk, der alle følger etter læreren som vet hvor vi skal. Vi fniser og peker, og går midt i veien sånn som det passer seg når man er på klassetur. Jeg sørget også for å holde oppe tradisjonen med å passe på at alle ble telt opp når vi kom til et sted og når vi skulle gå igjen. Når vi spiser tar vi ca en hel restaurant, og vi har alltids noen som går seg bort. Jeg prøvde en stund å sitte på trikken og late som jeg ikke tilhørte denne gruppen, dette fordi vi var tilbake på ungdomsskolestadiet der det stort sett var obskøne temaer som ble diskutert. Planen min med å se ut som jeg var en hvilken som helt osloborger virket helt fint til vi måtte begynner å rope ut "Møtes kvart på seks, er det greit for alle ? - Da går vi av her alle samme" Du kan si at miss undercover ganske kjapt kom på overflaten igjen...

Vi gjorde mange interessante ting, og jeg ble enda bedre kjent med 13 trikken min. Denne gangen våget jeg meg også utenfor dens område. Vi var på Black Box teateret først på torsdag, sikkert interessant - men jeg var litt for trøtt til å fokusere på noe som helst. Deretter vandret vi i flokk og følge mot 13 trikkens holdeplass for å komme oss til Jar. På Jar var den en gjeng målrettede studenter uten mål, men med masse mening, som gikk av trikken. Vi gikk i en retning,selv om ikke hadde peiling på om det var denne vegen vi skulle gå for å komme til Norsk Film. Etter at vi hadde spurt en barnehage på tur og mange mammaer med barnevogner om vegen fant vi fram. På Norsk Film ble vi tatt imot av Thomas, som hadde jobbet der i 40 år. Han var nå pensjonert men var mer enn engasjert og viste oss rundt med den største glede. Denne mannen kunne alt som var verdt å kunne om norsk film, og kjente alle. Vi fikk se alt fra filmstudioer til kraner til kostymelageret (jeg fant kjolen min fra 97!), vi så kontakter snekkerverksted og dubbestudio.

Så bar det med 13-trikken tilbake til sentrum, denne gangen skulle vi til skumle Grønland. Det var som å vandre rett inn i Malaysia, og det ble nesten et sjokk for en stakkars norddøl. Grunnen til denne tvilsomme vandringen var at vi skulle konversere med forfatter og altmuligmann Are Kalvø. Morsom møring. Etter en time med Are og Dattera til Hagen bar det nok en gang opp til Løkka for forestilling på KHIO med 3.klasse på skuespiller. Jeg blir som vanlig ikke så veldig imponert, men det er nok meg det er noe feil med. For jeg hørte mange teaterkjendiser som var kjempeimponerte. Så det. Klassa drakk et par pils, ja, hver altså - før jeg trikket meg hjem til Siri.

Fredag sto jeg på scena på Rockefeller. Ikke verst,eller hva? Minuset er at dette var klokka elleve på formiddagen, at resten av klassa også var der og at det varte i ca. to minutter. Men der trenger jeg da egentlig ikke å si noe om... Vi fikk omvisning og foredrag, interessante greier. Neste punkt var da slottet på Marienlyst. NRK. Man kan si at her fikk jeg virkelig bruk for Kjendisjaktprøven min. Vi var inne i studioet til Kjempesjansen, og jeg vekslet ord med min barndomshelt - Dan Børge. Du har helt rett, Bitten. Han ser ut som er husfred. Det som er litt morsomt er at det på veggen i NRK- huset henger et bilde fra FAME, som jeg var med på i 1999. Astrid= nesten kjendis

Siri kom opp til Majorstua, for å kaffetere seg med meg før vi skulle våge oss på sjino for å se "Fritt vilt". Vi trodde at dette var kinoen som kjendisene kom til, helt til jeg et par dager etter leste at de var på Klingenberg. Det var den Kjendisjakten. Filmen var grei nok, Siri satt gjemt under jakka mens jeg lo. Og irriterte meg over logiske brister som vanlig. Med i kinobilletten var det gratis inngang og gratis drink på et utested i sentrum. Vi trasket inn døra, og dørvakten lurte på hvilket selskap vi hørte til. "Vi har vært på kino, hvis det er det du lurer på" kom det kontant fra Siri. Og inn kom vi. Etter en kjapp tur på ladies for å ta av litt klær, på med krisesminke og påplassdytting av hår var vi klare for fest. Nesten. For å si det sånn så skilte vi oss kanskje litt ut. Jeg hadde vært på farten hele dagen, og så mer ut som en dass enn det jeg bruker å gjøre til vanlig. Vi var også de eneste som hadde på oss klær med andre farger enn sort og hvitt, og jeg greide ikke å grave fram perleøredobber fra noe sted. Men vi drakk en øl og our complimentary drink før vi dro hjem. Siri skulle på jobb, og jeg skulle lade opp til en hard dag på kafé.

Jeg hadde vært lur. Trodde jeg. Med å sende melding til alle jeg kjenner i Oslo, for å si at jeg befant meg på Café Sør fra klokka 12. For det første, hvordan få Astrid et sted tidsnok. For det andre, når du har sendt sæsæmæs til så mange mennesker er det kanskje greit å få med seg telefonen? Sånn gikk det altså ikke, jeg smelte igjen døra- og lot mobilen få sove lengre enn meg for å si det sånn. Så da bare det til byen på lykke og fromme. Jeg fikk kjøpt meg kaffe og benket meg i en sofa, der det var plass til mange mennesker rundt bordet. Jeg har da mange venner må vite... Problemet var at kafeen ble stadig fullere, og jeg ble mer og mer Viggo Venneløs der jeg satt. Jeg hadde spredt ting utover så jeg ikke skulle se så ensom ut, men jeg fikk en del stygge blikk der jeg okkuperte alt for mange sitteplasser. Ikke hadde jeg klokke så jeg visste hvor lenge jeg hadde vært der, og jeg var snart gjennom Aftenposten for andre gang da Turi dukket opp. Etterhvert kom også Eli og Kari, og klokka nærmet seg to. Da fant vi ut at det var på tide å gi opp "Astrid har mange venner" prosjektet og tasse videre. Vi møtte Anette og Amelie fra fhs, og det var tyle.

Litt etter skjema ankom jeg Siris for Taco og fiksing til vi skulle ut å gjøre byen utrygg. Kristin fra KPL, Heidi fra Drama 3 og Ann Cecilie - Kristine kom også, og vi ble etterhver god i farta og virkelig gode i både tysk, svensk og dansk. Først til et fiffig sted der dodøra var ei bokhylle, som egnentlig var veldig koselig. Men vi skulle videre, med vennene til Ann Cecilie som guider. Fra Karl Johan opp til Grünerløkka bar det, men der var det brått ingensteder de ville inn på som var åpent. Etter å ha gitt en altfor full nordlending veibeskrivelse ned til Karl Johan, fant jeg meg selv forlatt i en park. Etter å ha lekt potensielt voldtektsoffer en stund, oppnådde jeg kontakt med Siri som befant seg på et grått sted(for det var ikke en brun pub heller, det var i grunnen bare grått) Etter et par øl var det nok, og vi satte snuten mot taxikø etter en kulinarisk opplevelse på Burger King. (Alt de har i disse byene, altså)

Taxikø var en morsom opplevelse. I allefall når man kommer fra et sted hvor man presenterer seg bare ved fornavn når man skal ha taxi. Vi fikk både refleks og godis, og det hele var i grunnen bare trivelig. Vi fikk også spørsmål om vi hadde sett Silje fra en forgrått frøning, noe vi riktig nok måtte si at vi ikke hadde.

Søndagen var en toge hjem dag, og da var me alle samde om at det hadde vore ein gild tur!
Thank you, Siripiri! Det va hjælma tyle å værra sjå de, og at du kje ha glømt de du ha lærd tå å tållå døl:)

(Denne bloggen er skrevet i flere omganger, sånn går det når man er så travel student som meg. Men nå er den i alle fall ferdig)

Hva er en 80-talls pizza?

Mmm, pizza!
Jeg leste i et går om noen som brukte å lage seg 80- talls pizza, og lurte på hva det er. Har etter et halvt døgns tenkning kommet fram til at det nok er det som jeg kaller pizza. Bare pizza. Altså en gjærdeig med kjøttdeig i tomatsaus, og ost på toppen. Det man lagde da vi hadde bare NRK, da snowjoggs var moderne før første gang (har observert dem til salg.. skrekk og gru) - og altså før vi hadde fått ting som pepperoni, mais og andre utenlandske ting. Og før Grandis var Norges nasjonalrett. Og lenge før det var noe som hette Lørdagspizza - med copyright.

Jeg får bilder i hodet. Fra tiden før jeg likte ketchup, fordi det lignet på blod. Av familiekos til Dan Børge og LørDan. Jeg hadde fått på meg BALL- joggedressen jeg hadde arva etter de store, tøffe fetterne mine og TV-godt posen var fortært til Midt i Smørøyet. Og pizzaen (nå; 80-talls pizza) bobla i ovnen. Pappa og jeg så på Dagsrevyen med Svein Bryn, som før gikk kl 1930, og alt var klart for lørdagskos.

Gammel og grå
Og med ett føler jeg meg gammel. Veldig gammel. Jeg er det man egentlig skal kunne kalle voksen. Når jeg var liten synes jeg at alle over 15 var voksen. Og det var nokså lenge at jeg trodde at når jeg nådde den gyldne, voksne alder av 23 kom jeg til å:
- være gift
- være ferdig utdannet (lærer, ja, eller kantinedame da...)
- ha mitt eget hus
- ha min helt egen baby
- ha voksne hobbyer som sangkor eller lefsebaking

Hvis vi da tar en oppsummering etter at jeg har vært 23 i hele to måneder:
- jeg er vel det man kan kalle ekstremsingel
- jeg vet enda ikke hva jeg skal bli, men jeg jobber med å få masse studielån da
- jeg bor på hybel i et hus som er gjennomført 60-talls
- jeg har ikke sett snurten til noe baby, og vil ikke tro jeg ser noen de neste 9 mnd i hvertfall
- jeg har i grunnen ingen hobbyer, what so ever.

Kanskje det ikke skjer før man er på nippet til å bli 24 år? Det er i allefall en nokså deprimerende oppsummering vil jeg påstå, selv om dette ikke nødvendigvis er mine mål i dag. Dette året er det minst fire av mine tidligere klassekamerater som har formert seg, det er i allefall fem som har kjøpt seg et sted å bo, to har giftet seg, mange har sikkert blitt samboere og resten vet ialelfall hva de skal bli. Neida, tanken skremmer ikke den.... Jeg bare føler at jeg allerede henger lysår etter i "bli voksen" utviklingen.

Korsveg
Jeg befinner meg midt i mellom å være 18 år og å være 28 år. Midt i mellom tenåring og snart tredve. Midt i mellom en ubekymret ungdomstid der fest og bilkjøring var mest viktig og det jeg vil tro er et mer forpliktende liv som 28-åring. Og det er akkurat der jeg føler at jeg er - midt mellom fest og anvar. Så derfor gidder jeg ikke å velge, jeg regner mer at dette går av seg selv. Så det skal bli spennende å se hva som skjer når jeg skal ha en oppsummering som 28-åring. For dagens ligger nærmere 18 enn 28.

Oppskrift
Jeg er en 80-talls pizza. Jeg er tross alt født på tidlig 80-tall. Det er bare det at hittil består jeg bare av gjærdeig, mens jeg mangler topping og ost. Jeg venter på å bli en Milleniumspizza, med fancy topping.

- og bare sånn til informasjon - jeg har spist 80-talls pizza til middag/frokost/kveldsmat i dag:)

Greit,greit,greit...

Jeg tar selvkritikk. Jeg vifter med det hvite flagget. Jeg løfter hendene i været og innrømmer mitt nederlag. Selv om det svir. Og jeg ikke sier meg skyldig på alle punkter.

Det er ikke sommer lengre. Med dette henviser jeg til min jubel over klimaendringer her før helga. Det er faktisk høst. Jeg har vært hjemme på vakre Lesjaskog i helga, og der var det velgid høstete med oransjefarger og dogg. Heldigvis var det ikke antydning til det uoppdragne stoffet snø, men jeg kunne tydelig se at sommeren var over. Jeg bare ville ikke innrømme det for meg selv før i dag. Det er hardt å innse at det finnes minusgrader når man har hatt sommer i over ni måneder. Martnasforkjølelsen er obligatorisk. Jeg hørte på meg selv og tok på ullsokker, hørte på mamsen og tok på ekstra genser - og hørte på pappa og ikke tok på stilongs. jeg burde kanskje også ta hintet når jeg er den eneste som går ut den 1.oktober i sandaler, eller den eneste som drikker kaffe ute i t-skjorte. Jeg tar selvkritikk.

Dermed våknet jeg i dag med en følelse av at noen har stappa en rotte i hver lunge. Og jeg blir bekymret for at min gamle venn mr. Bronkitt skal komme på besøk igjen. Klart det hadde vært bedre å ha brokitt når man har seng, dyne, te og TV. I forhold til at man er ute på haiketur i Botswana og vasse i gjørme midt på natta. Jeg bare har ikke tid til å være syk før sånn ca. til sommeren. Så nå svetter og fryser jeg om hverandre, og jeg trenger en venn! Og en "stakkars Astrid" plakat...

Jeg sier fremdeles heia klimaendringer da, jeg må bare passe på at jeg justerer meg i takt med dem.

'N lyt nå åt, gut!

I helga har jeg vært på norddalens store årlige hending. Otta martnan. Jeg kjenner sommerfuglene i magen og begynner å hoppe i setet når jeg på tur nedover får se tivoliet. I år bestemte jeg meg for at jeg til neste martna skulle ta meg fri en uke, og skaffe meg ukeskort til martnan. Dette var dog på tur inn. Martnan har vært fast post på programmet så lenge jeg kan huske. Men hva skjer egentlig med martnan? Det har i alle år vært sagt at det man kan få kjøpt på martnan er "juggel og pysje". Og nå stemmer det faktisk, det er ikke annet å kjøpe en "juggel og pysje." Det ser ut som det har styrta et pakistansk passasjerfly fyllt med juggel og plagiat t-skjorter, midt i et slakteri. Hvis du ikke var under ti, eller en av 15- åringene som holdt oppe tradisjonen med ølsekk - er det ingenting å av interesse.

Min hovedgrunn til å reise på martnan i år var at jeg skulle på konsert med det derre bandet, Du vet, dessa der. De som spiller sånn morsom norsk musikk, de som kommer fra Molde og leter etter Erik Vea. Hvem er det nå igjen? Det er jo .... Di Derre der jo! (Vet at den der var litt gammel, men den er jo like morsom, ikke sant?) Vel, jeg gledet meg i allefall til å være lutter øre. Det var bare det at i år skulle martnaskomiteen gjøre alt for å unngå at det skulle bli et rettelig got, gammeldags, norddølsk fyllekalas inne på martnasplassen. Dette med tanke på Turbonegerkonserten i fjor, med den mye omtale raideren. På dette grunnlag startet Di Derre konserten samtidig med barne- TV. Vi stilte oss opp foran scenen og lurte på hva dette skulle bli for konsert. For stakkars Di Derre, det skal litt til å få trauste norddøler i stemning. For det første er det viktig å stille seg så langt borte fra scena som mulig, for kommer man for langt fram kan man jo bli kulturell og naboen kan kanskje se oss. Det er også viktig å vise at du ikke er der fordi du liker musikken. Da stiller vi oss med armene i kors og med nesen i sky, bare for å vise at dette her kan de sikkert ingenting om disse romsdølene. Å være med på allsang det er absolutt ikke aktuelt, man har da betalt inngang og trenger ikke å bidra. De eneste som var aktive på denne konserten var de før nevnte med ølsekk, som begynte å ropte etter sangen "Jenter" allerede etter første låt. Mr.Jo Nesbø himself repliserte da fint: "Har du det travelt du, eller?" - og ventet med å spille sangen.

Etter oppmodning fra arrangøren kom folk etterhvert litt lengre fram mot scena, og det begynte å rykke i føttene til folk. Om dette var rytmesans eller lengting etter lørdagspilsen, vites ikke. Det så jo bedre ut. Stort bedre publikum enn dette ble det ikke, selv om "dessa dær" prøvde så godt de kunne. Det taes også forbehold om at det var bedre lengre fram, siden alle menn over 1.90 hadde plassert seg foran meg og tok utsikten. Det var ingen som ville løfte meg opp heller. Dumminger. Det skal bli sagt at det var antydning til hopping under ekstranummeret (Eller eventuelt at folk ville holde varmen...) Konklusjon: bra band - dårlig publikum.

Etter konserten var det min tur til å føle meg høy. Som den eneste edru personen over 1.40 i kø for å kjøre "tekopper". Og det er alltid bra, ønsker meg sånn til jul. Så var det å sette snuten hjemover for å snuse etter et vorspiel.

Med tanke på det ukespasset - jeg tror jeg drøyer'n.

Heia klimaendringer!

Jeg kan alldeles ikke forstå hva det er folk sutrer over.

"Klimaendringer - uh! "
"Åh nei, dette er jo det varmeste året på gud vet hvor mange hundre år"

Og så? Jeg synes det er veldig behagelig å ikke måtte føle behov for å ta på seg jakke og sokker, og snart har overlevd september 2006. Jeg synes det er veldig flott med plutselig sprutregn som man kan gå ut og danse i. Jeg synes det er fint å ikke måtte tenke på frost eller andre kalde ting.

OK, da. Så er jeg en sommerjente. Jeg har til og med nesten lært meg til å like veps. Nesten. Bare nesten. Men jeg liker dem fordi de er et tegn på at det enda ikke er kaldt og ekkelt. Jeg liker å kunne ha mulighet til å gå i kjipp-kjapper i september. Jeg liker å sitte på utekafe. Jeg liker det. Veldig.

Jeg husker da jeg var ung. Når den første snøen kom var jeg ikke til å stoppe. Her skulle det bygges og ruller og ståker og kastes. Nå liker jeg ikke den første snøen i det hele tatt. For det første så går den bort igjen etter en dag. Og da blir alt bare gråere. For det andre så er den ikke brukendes til noe som helst. Det er for lite til å stå på ski og bygge snømann, men for mye til at jeg kan gå i slippers. Jeg liker snø i tidsrommet 23.-31.12. Da er den grei. Men jeg klarte helt fint å synge glade jul i Australia også jeg. Også liker jeg snø som ligger helt i ro. Da er den fin å se på. Så så lenge jeg sllipper å være borti den uten å ha valgt det selv. Snø i bevegelse er noe herk. Det virker som om snøen har en helt utrilig evne til å formere seg, og da spesielt på biler, veger og lignende som helst skulle vært uten.

Greit. polene smelter. Og når det blir varmere i været står knusktørre Nord-Gudbrandsdal i fare for å bli ørken. Det blir flere flommer. På "kontinentet" som man så fint sier, Ikke her. Noe får det tørrere, andre får det våtere. Det har jo skjedd før. Det bare var ikke så godt utnygde TV- sendinger når siste istid var ferdig.

Dette kommer til å bli fantastisk. Etterhvert kommer strandlinjen til å stoppe ved Rånåkollen. Tenk på den Bjorliske riviera? Se for deg hvite strender og gode badetemperaturer året rundt. Og alle de som bodde på steder som nå er øversvømt har flyttet til Bjorli, så det har blitt en storby. For de som savner snø og ski, så er det gode vannski muligheter. "Missing Link" har skiftet navn til "We've found it!" og serverer paraplydrinker. På Tex er Hawaii-burger virkelig i salget, og det heter iskaffeavtalen. Man kan kjøre quadbikes på jordene, og hver eneste gård har nå poolpartydisko i møkkakjelleren. Et favorittreisemål! Og det beste av alt, når man kommer over en viss middeltemperatur kommer det løver, sebraer, elefanter og andre morsomme dyr. Det ligger jo latent i jorda. Du tenker at sauebondene kommer til å bli lei seg når de må kjempe mot løver i tillegg til den gode, gamle jerven. Ikke no' problem. Saueøndene har for lengst startet sine egne guidebyråer, med tilbud om å hoppe i sjøen fra toppen av Trollveggen. Ikke minst, har Bjorli Folkehøgskole blit en hit. Bjorli har blitt Norddalens Ibiza. For det vanlige Ibiza er jo oversvømt.

Midt oppe i dette finner du meg - solbrun på den kritthvite sandstranda i strandstolen min, med en stor paraplydrink. Mens jeg synger "Se der går en sebra".

Astrid for gassutslipp!

Vingle- Petrine

"Neeei... jeg tror ikke jeg skal drikke i dag jeg altså..."

Merkelig så fort man kan forandre mening altså..

I går hadde altså fruene av Dølaringen bestemt seg for at dette måtte være kvelden for et ordentlig, stilfullt cocktailparty. Eller rettere sagt, Anita og Renate hadde bestemt at dette måtte være kvelden. Vingle- Petrine i egen runde person var som vanlig mer klar for joggedress og TV, men ble raskt overtalt.

Onsdagsformiddagen kom, og Vingle- Petrine fikk sagt sitt vante "Hallo" til vekkerklokka på mobilen. Og lysten på cocktailfest var ikke til stede, skulle Vingle- Petrine vingle på kino i stedet? Valgets kvaler var mange... Kva skulle ein gjere?

Etter at Vingler- Petrine hadde fått lagd seg sin fabelaktige kylllingspesialitet, nærmet festen seg. Og Vingle- Petrine bestemte seg, for at "Neeei... jeg må vel være hjemme. Men jeg skal ikke drikke altså". Også:

Ti minutter senere: "OK, da. Men bare litt vin"
Ti minutter til: 100 telys et tent, og det mangler bare ribbe til julestemningen. Skal man pynte seg?
Alt for lang tid senere: Paljettoppen er på og håret er satt opp "Men bare litt vin da.."
To minutter senere: "Strawberry daiquiri er jo veldig godt da"
En drink senere: "Bare en til da..."

-og der slutter vi vel å telle tenker jeg. Barsjef Renate lagde drinker så det bare sto etter. Og med tre drinker på engang gjorde jeg mitt beste for å bevise at jeg var en flink barkunde. Huset ble etterhvert fylt med festpyntede jenter, så håprspraydunsten gjorde egentlig det overtelysede huset vårt til en brannbombe. Singstar ble en hit, og Vingle-Petrine viste nye sider gjennom "It's Tricky" .

"Hva? Sa du en til? OK!!"

"Hæ? Neeei... jeg skal iallefall ikke ut..."

Hva tror du skjedde? Jo, et kvarter senere hadde Vingle- Petrien fått på seg høye hæler for første gang på nesten et år, og Vingle-Petrina seg innover mot byen. Etter en kilometer fant Vingle- Petrine ut at hælene var skeive, noe som medførte en enda mer merkelig gange. Men Brenneriet nådde vi fram til.

"Men jeg skal i allefall ikke drikke"
"Danse? Æru gæær'n?"

2 for 1. Auda. Da tar man to da. Og danser til Justin.Og drikker Irish for å bli kvitt hikka. Og spiser nattmatt.Og diskuterer tante Rød med en full rogalending. Og tar taxi hjem. Bare for å spise nattmat. Igjen.Og se på film.

"Jeg skal ikke drikke, og iallefall ikke ut" Yeah right.

I dag orket jeg ikke gå inn på kjøkkenet før jeg prøvde å finne utgangsdøra. Jeg kjente på lukta at det ikke var noe for meg. Det stilfulle cocktailpartyet ble langt fra stilfullt. Og i kveld har jeg funnet kindereggfigurer på de merkeligste steder.

Vingle- Petrine -det er mitt mellomnavn.

Det er da man lurer...

- Når man ser ut av vinduet og det står en NRK bil utenfor huset, det er da man lurer på hva som egentlig skjedde i går.

- Når man ser at naboene har kjøpt med seg middag og er på tur hjem fra skolen, det er da man lurer på om man kanskje har sovet litt lenge.

- Når yndlingsprogrammet ditt går på TV klokka tre, men det er klokka tre på natta. Det er da du lurer på om det er noe som ikke fungerer optimalt med døgrymtmen din.

- Når du ser en av de gamle episodene av Cæsar og de snakker om den nye, fete discmanen, det er da man lurer på om verden ikke har gått litt framover likevel.

- Når det første man gjør etter at man har stått opp er å sette seg foran dataen, det er da man lurer på om man kanskje ikke er bittelitt avhengig.

Vinnerlykke, med bismak

(ikke det at jeg noen gang har smakt på en bie, men nuvel...)

Skal, skal ikke?

Først var det store dilemmaet: skal jeg gå på quiz eller skal jeg la være? (Eller Kviss som det heter i vakre Volda) The Quizzly Beers, som laget så flott heter, har ligget brakk et par uker og det var på tide å møte opp igjen. Så heldigvis for stakkars Kjetil som så ut som Viggo Venneløs, kom etterhvert the Brains fra Christoffer Brunns veg 1a med hjelpende hoder. Selv om 19 kroners ølen mangla, var vi i gang.

Intern konkurranse

TVF er den flinkeste avdelinga når det gjelder å kunne ting. Sånn som på quiz. Et annet lag fra klassa vant sist, og vi gikk inn for å ta rotta på dem. Man kan si at pynten på kaviaren var smalet i et hjørne denne kvelden. Vanskelig å konsentrere seg, siden kveldens quizmann hadde en forkjærlighet for trance, noe han ikke la skjul på.

Hvor er vi da??

Første runden var mett med enkle spørsmål, det eneste vi ikke greide var spørsmålet om hvem som ligger øverst på Topp 20 lista. Noe vi egentlig tar som et kompliment. Under trance- Kristians opplesning av plasseringen etter runde en, var vi klare for heder og ære. Vi hadde regnet oss fram til at vi da hadde 19 av 20 mulige, men brått ble bare våre erkekonkurrenter lest opp. HVA SKJER??! Panikken bredte seg innad i The Quizzly Beers, men vi fikk sagt fra. Trance - Kristian hadde bare mista den litt han. Men etter intens retting var vi der vi rettmessig hører hjemme: på toppen av seierspallen.

Runde to

Denne runden var en del vanskeligere, med det første spørsmålet om amerikanske presidenter. Det er jo så mange av dem, og alle er jo amerikanske! Uff og uff. Ellers gikk det som smurt.Nesten. For det var på grensen til borgerkrig mellom undertegnede og Kjetil når spørsmålet om når Lillehammer og Oslo vil ha OL. Undertegnede vant diskusjonen, ved lovnad om at det var lov å gjøre narr lenge etterpå. Heldigvis var 2018 helt korrekt.

Den søte kløe

Trance- Kristian var treig til å rette. Og fikk puttet mye trivelig trance i hodene våre. Adrenalinen oste, det var nesten så man fikk melkesyre i hjerna. Spenningen var til å ta og føle på. Det gikk som det måtte gå. "Og på første plass: THE QUIZZLY BEERS". Applausen runget gjennom lokalet, seiersgliset var på og vi vinket og smilte til fansen. Gratulasjonene strømmet på mens vi gikk gjennom lokalet. Men? Vent litt.. Han sa jo ingenting om premien? Det er da alltid konsertbilletter som premie, det fikk vi jo sist vi vant? Og nå er det jo Hopalong Knut også? Vi våget oss til å spørre - "Nei, det er det ikke. Men dere er med på å konkurrere om sammelagt seireren da.".

Den sure svie

Skuffelsen var til å ta og føle på. Gråten lurte under overflaten. Kunne det være sant? Vi kløyp hverandre i armen. Hverdagen kom krypende. Stoltheten forsvant. Dette var takken.

Det var bare å tusle hjem.

"Det viktigste er ikke å vinne, men å delta."

Vær så snill'a, ikke i dag.

l
Det har gått bra et par dager, men likevel.

Det burde vært en advarsel på flasker av denne typen!

Etter at jeg (av uviss grunn...) fikk øye på kjøkkentaket i dag, fant jeg ut at den før nevnte episoden med den litt kalde flasken hadde fått et litt større omfang en det jeg først trodde.

Ingen videre kommentar, bare at jeg ikke anbefaler å vakse håret i salmiakk.

Hællejujæ!

Dette er ikke mitt verk, men kjære vene- så morosamt!

"Den rette tro!

Kjære kappelan Møgster og biskop Bondevik!
Takk for kampen for den rette tro og at homofilt samliv ikke er forenelig
med Bibelen og kristendommen!
Det står jo klart i 3. Mosebok 18/22 at homoseksualitet er en
vederstyggelighet...så det er jo ikke noe å snakke om!
Men nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal leve etter Guds bud:

1. Hver gang jeg brenner en okse som offer, vet jeg at dette gir en duft som velbehager Herren (3. Mosebok 1/9). Problemet er naboene!

2. Jeg ønsker å selge datteren min som slave(2. Mosebok 21/7). Med det prisnivået vi har i dag - hva mener dere er rett pris?

3. I 3. Mosebok 25/44 står det helt klart at jeg kan eie både
mannlige og kvinnelige slaver så lenge de er kjøpt i et nabo land. En venn
av meg sier dette bare gjelder for svensker, og ikke dansker. Her trenger
jeg litt hjelp - kan jeg eie dansker?

4. Jeg har en nabo som insisterer på at han skal arbeide på sabatten. 2. Mosebok 35/2 er helt tydelig på at han skal drepes. Er jeg moralsk ansvarlig for å gjøre dette selv?

5. En venn av meg mener at selv om det er en vederstyggelighet å
spise skalldyr(3. Mosebok 11/10), så er homoseksualitet verre. Jeg
er uenig!! Hvem har rett?

6. I 3. Mosebok 21/20 står det klart at jeg ikke må nærme meg Guds
alter dersom jeg ser dårlig. Jeg innrømmer at jeg er nærsynt og
bruker briller. Må synet mitt være helt perfekt eller opererer vi med litt Slingringsmonn
her?

7. De fleste av vennene mine går til frisøren. De klipper håret på sidene og
tar skjegget i kantene. Dette er tydelig en synd i følge 3. Mosebok 19/27. Hvordan bør de straffes?

8. Jeg har lest i 3. Mosebok 11/7-8 at jeg ikke må røre rester av en død
gris, fordi det gjør meg uren. Kan jeg likevel spille fotball dersom jeg har hansker på?

9. Min onkel har gård. Han synder mot 3. Mosebok 19/19 fordi han
planter to ulike avlinger på samme jorde. Kona er ikke noe bedre, fordi hun
går med klær som er laget av to ulike stofftyper (blanding av bomull og
polyester). Han har også den uvanen at han banner mye. Er det virkelig
nødvendig at vi samler hele byen for å steine dem(3. Mosebok 24/11-16)? Er
det ikke like greit å brenne de til døde i et familieselskap - slik vi
pleier å gjøre med mennesker som ligger med sine slektninger(3. Mosebok
20/14)?

Jeg vet dere har gått i dybden på denne type problemstillinger. Jeg
er sikker på at dere kan hjelpe meg. Takk for påminnelsen om at Guds ord
er evig og uforanderlig!!

Hilsen en undrende disippel,
men ikke en tilbedende fan."

Rekk opp hånda, alle som lo!

Det er skjebnen!

Skjebnen, jeg tror på skjebnen. Av og til skjer det ting i livet ditt som gjør at du tenker at dette, dette det MÅ være forutbestemt. At dette er tegn du må ta alvorlig og som du har ventet på hele livet. Bare hør her:

Kaching!

I går var forfatteren trevelt opptatt med å se hvor mange ganger hun klarte å gå opp og ned trappa bak scena på Kulturhuset Banken. Nesten av fri vilje. Forfatteren hadde tatt på seg det ærefulle oppdrag å være backstage og å være inspisient på Teaterdagene på Lillehammer. Dette kan man egentlig kalle "ansvarlig for bananer, te og saltstenger" og "bære stoler ut på scenen en gang anxvarlig" Det høres ikke så vanskelig ut, noe det heller ikke er. Men det innebærer en del løping i de trappene. Saltstenger er tungt må vite. Etter å ha sliltt ut armene på å bære alt det de store artistene hadde på raiderne sine (bananer og saltstenger...) , fant dagens helt ut at det måtte være på tide med litt middag. Etter å ha mast meg til en annen mat enn det Cafè Banken egentlig har, var det første jeg klarte å knuse et glass. Kaching! Dyveke var flink pike og kom med kosten sin. Middagen var god, men på tur ut klarer dagens helt å knuse nok et glass. Denne gang, flau på ordentlig. Alle banan og stol oppgaver var fullført og ryddingen var i gang. Dere kan vel kanskje gjette hva som skjedde? Ja, riktig. Kaching! Et glass i gulvet, nok en snill person med kost og støvbrett. Da tok jeg hintet. Satte meg i bilen(som jeg hadde klart å skru av lysene på:)), hamstra mat på Steitåil (det er lov å kose seg litt ekstra når man har det travelt...) og fikk tatt meg en nelfjortjent nattapils. Uten å knuse noe som helst mer.

Schplæsj!

Skjebnen har også hatt innvirkning på mitt liv på andre områder. I samband med en før nevnte nattapilsen fant jeg ut at jeg skulle legge min lenge etterlengtede Pepsi Max i frysen. Sånn at den skulle bli litt kald. Tolv timer senere var den litt mer enn litt kald. Mer som dypfryst. Skuffa,o'så skuffa satte jeg lø pæpsi til tining. Korken hadde jeg heldigvis husket å ta av korka, men når jeg furtende hadde plassert meg i soafen med et glass flau Bris hørte jeg merkelige lyder fra kjøkkenet. Jeg bestemte meg for at, greit, jeg kan stå opp. Dette bare for å se på at den før nevnte Pepsi Max flaksa hadde bestemt seg for å lage oversvømmelse på kjøkkenbenken. Enda mer skuffa tørket jeg opp det verste sølet og tok en kopp te. Det finnes da mer Pepsi Max her i verden. Anita skulle på butikken, og jeg lurte på om hun ikke kunne kjøpe med en Pepsi Max til meg. Med Pepsi Max på veg slappet jeg av. Helt til jeg hørte noe god,gammeldags trøndersk banning nede i gangen. Anita hadde da greid å slippe flaska i gulvet, noe som medførte at det var brus over hver kvadratcentimeter av gangen. Og ingenting i flaska. Det ble tørka opp, men det kommer nok fremdeles til å være litt seigt der i noen år. Også er det jo kanskje et tegn når langkosten er full av hybelkaniner....

Så, skjebnen er at jeg sitter her Pepsi Max løs og bare venter på å tøffe inn til Banken for å være konfransier på "vidope scene". Med mål om å drikke solo av plastglass.

Bramæiæill?

"Går det bra?", "Hvordan går det?" "Har du det bra?", "Bramæiæill?"

Alle disse uttrykkene og mange flere i samme gjeng irriterer meg. Hlva er det med å spørre folk om de har det bra når du ikke kunne brydd deg mindre om hvordan det går?? Bare drit i å si det!!! Hvis jeg ser ut som om jeg ikke har det bra kan du spørre, eller hvis jeg holder på å smile rundt. Ellers kan du bare stappe uttrykket opp i r**a di og dra til h**lvete. Hva skjedde med de gode, gamle litt mer ledige "Står til?", "Kau driv?", "Driv me for tin?"

Greit nok med dem som sier det og mener det. Men for Guds skyld, ikke spør "Går det bra med deg?"tre ganger om dagen når du ikke mener det!! Men jeg vil ikke tro at det er alle som har lyst til å høre om mine små og store hverdagsbekymringer, og de hadde blitt temmelig sjokkerte hvis jeg faktisk hadde begynt å fortelle dem. For av og til svarer man faktisk på spørsmålet, og da lurer folk på hva i alle dager jeg snakker om.

Nå har jeg vært en del måneder i land der standard hilsefrasen er "Hi! How are you?" og burde egentlig synes at dette var greit. Men den er så liten og inngrodd at man tenker ikke over det lenger. Dessuten trenger man egentlig ikke å svare. I Norge vil jeg også enten ha en standardfrase eller bare drite i hele greia.

Så derfor godtfolk, ikke spør om det går bra i tide og utide. Det går inflasjon i uttrykket. Og da vet du at hvis jeg spør så mener jeg det faktisk!

MenneskeMøter

Nesten en måned har gått av mitt opphold på Lillehammer, og det er på tide med en oppsummerign over hvem jeg har møtt på i OL- byen ved Mjøsa.

• Klassa mi - en trivelig gjeng, der jeg ikke har fått noe dårlige førsteinntrykk. Det har vel kommet noen mindre positive andreinntrykk da, det kan sies. Men det er trivelig å ha en klasse man vet man skal gå i, i tre år.
• Den første jeg møtte på var Volda Stine, som skal gå barnevern, og Drama- Christine, som går på Hamar. Og det er jo rett borti høgget!
• Stine fra Dombås, som også skal gå barnevern
• Fhs- JOnd
• Dag Gale - eks-musikaltsamarbeidsprosjektmann
• Kari Marthe som er søstra til AA- Hilma
• Eksen til Elise Heitkøtter Lien
• Søskenbarnet til Marion som er sammen med Ståle, som er broren til Aasta. (ok, disse to siste husker jeg ikke hvordan ser ut, men jeg har snakket med dem. Trur eg)
• Jørgen Lyffffftingsmo, helt uten moped
• Vegard Elvestad, som lekte student
• StudentteaterEspen fra Volda
• Nils Erik, broren til en som gikk i klassa mi for ti år siden
• Fhs Jostein-veldig trivelig
• Amble - like klar i toppen som alltid
• Amund med rosa hanekam
• Næprud, Ragnhild, var med på musikal en gang. Like røde kinn.
• Fragnhild Ransplass
• Åshild og Linda, "voksne" deltidsstudenter, som jeg spiste lunsj med
• Trine og Berit, forvirrende skoginger som måtte ha hjelp med kaffemaskinen
• Helt sikkert noen jeg ikke husker

Men, som man ser dukker det opp de merkeligste mennesker på de merkeligste steder. Lurer på om de har en liste med meg på?

Kulturpjatt

Har nå vært på Lillehammer i over tre uker, og jeg har enda ikke sett nevneverdig mye til den velkjente pytten Mjøsa. Det er tid for litt refleksjon over hva som har skjedd siden den tilslutt så begivenhetsrike sommeren tok slutt.

- Som før nevnt, eksamen i volda. Ferdig nevnt.
- Jeg har flyttet inn i et hus om er gjennomført kitch.Vi snakker elgbilder, brun skinnsofa, hardangersømduker, mønstret vegg-til-vegg teppe, oransjebrunt bad, lamper med "flammepærer" - og sist men ikke minst: mitt 4 kvm store veggteppe med motiv fra en egyptisk tehule der hovedmotivet er en magedanserinne ikledd oransje. Men jeg liker huset jeg. Og teppet kan bare henge, tør ikke tenke på hva det er som er bak det...
- Jeg har fått meg nye living-mates, Anita og Renate. De kommer fra harry-steder de også. Det liker vi.
- Jeg har funnet ut at æsj.phil er verdenes minst inspirerende fag. At det er mulig at noe sånt eksisterer i så mange år! Jeg blir uvel bare av å tenke på det. FYSJ!
- Jeg har funnet ut at islending/norsk egentlig kan være morsomt å høre på. Grunnen til at jeg forsatt går på æsj.phil. På mandager i alle fall.
-Kantina på HiL er et unikum. Men HiL er litt for merkelig oppbygd til at jeg klarer å finne fram der på egenhånd.
- En annen ting som er vanskelig er bybussen. Hjemme går det av og til en buss, men da er det bare å stå på riktig side av vegen. Så enkelt er det ikke her, og jeg har kjørt noen runder feil for å si det sånn. Men jeg har fått sett meg om da. Klarer t-bana i Tokyo, men ikke bybuss på Lillehammer. Hvor gikk det galt?
- Man merker egentlig ikke at man bor i by, for jeg er aldri i byen. Bra for det lille jeg har igjen av økonomi. Men nok en gang: hvor gikk det galt?
- Jeg liker uteplassen vår -como forever!
- Har blitt litt bevandret i Lillehammers uteliv, og blitt venn med potetbakeren.
- Har nådd "The Quizly Beers" sitt store mål, å vinne qiuzen på Bingo'n.
- Har verdens største seng.
- Har full kalender nesten fram til jul. piuuh...
-Og har en veldig trivelig klasse.

Og, har i dag begynt å planlegge den enda borti natta difuse Kulturnatt som vi skal arrangere den 16.11. Ikke lett med et prosjekt med 28 småsjefer. Man kan bli litt frustert, og gnisser litt tenner. Må nok ha gebiss til jul.

Hurra for den som står!

I kjelleren på Kaarstad sitter det i skrivedne øyeblikk en særdeles nervøs student. Og trist. Og litt glad.

Glad - fordi jeg har bursdag i dag!!! HURRA!! Hurra for meg som fyller mitt år.
Trist- fordi det faktisk er trist å ha siste dagen sin i Volda
Nervøs- fordi jeg akkurat har hatt muntlig eksamen med en utrolig jærvlig bitch med rottehale som sensor. Kjerring altså. Sa at jeg ikke hadde skrevet ting som jeg faktisk har skrevet. Kan forstå den med hastverksarbeid da (4 dagers arbeid på den 20 siders oppgaven...) Så derfor - hurra for den som står!

Ellers:
- Astrid har i sommer jobbet på Eldres Senter og fått virkelig teken på kokkelering. Så hvis du skulle ha bakt en kake, kan du kontakte meg. Betterdø!
- Astrid har bare badet en gang. Skrekk og gru.
- Astrid har drukket masse kaffe og spist mye is
- Astrid har vært i Tønsberg
- Astrid har kost med baby Jo-boy.
- Astrid har vært på Moldejazz
- Astrid har vært på RaumaRock
- Astrid har grudd seg til eksamen
- Astrid flytter til Lillehammer på søndag!

Christopher Bruuns veg 1A står åpen for alle som vil. Vet ikke helt hvor det er eller hvordan de to jeg skal bo med er, men jeg går for gull.

Når skal jeg ut å nyte sommersolen i de veldig fornuftige klærne jeg hadde på meg før seks i dag. Typisk.

Finst kje!

Oppgaveskriving- et tilbakevendende tema

Så er det på 'an igjen. Det evigvarende maset som kommer hver gang jeg egentlig skulle skrevet oppgave, men gjør alt annet i stedet. Det er ikke nødvenigvis morsomt, det er bare at det ikke innebærer skolearbeid. Så da vet jeg hvordan det er. De to neste ukene kommer jeg til å sitte med skudrene hevet høyt over hodet, et særs veldrevet kaffeomløp og en stor trang til å legge kabal. Kabal er gøy, iallefall da. Snakk med meg igjen etter 1.juli og jeg vil ikke lengre se ut som om det er noen som har krøpet oppi nesa mi og dødd.

De siste ukene har "Astrids strøjobb A/S" vært oppe og gått for fullt. Jeg har kost meg i 33 plussgrader innendørs over stekeplatene på Tex, servert i konfirmasjoner på Bjorlistuene, hatt mine opplæringsvakter på Elders Senter (går dette bra... ), vært flittig singer/songwriter som vikar på Lesjaskog Skule og skal nå til helgen ta opp igjen mitt gamle yrke. Barnevakt. En gang barnevakt, alltid barnevakt.

Jeg skal passe beibisen til noen som skal gifte seg, og sakl da overnatte min første natt på hotell på Bjorli. Greit at det er kort veg hjem fra Bjorligard, sånn i tilfelle jeg glemmer noe. Har forresten begynt å lure på mine talenter med småbanr, siden jeg klarte å få en tåteflaske til å eksplodere i mikroen på tex. Den kvisete og sure tenåringsmora ble litt sur, men Don't blame me, bitch! Jeg har pølseskolen, ikke noe "Hvordan varme ekle ting til babyer i mikro kurs". Så det!

I helga var jeg på trivelig forsinket 30- års lag til May. Og det var trivelig, trivelig! Vi hadde masse øl, mygg og sol. Mammaen til May lagde sjempego' mat, og vi lagde sjempefin sang. Gapahuker sto klar til overnatting og snorkekonsert, og utedoen ble fin og full. Med diverse regler for hvor man kunne legge fra seg kroppslige ting ble stakkars Ragnhild fortvilet over hvor hun skulle gjøre av rødvinen som ville i retur dagen etter. Siden det ikke var noen retningslinjer for slikt, tok hun likegodt turen over hengebrua. Imponerende! Jeg fikk tatt opp igjen min gamle hobby, husking (Ikke som i remember, men som i svosj-svosj), og vist at jeg er en kløpper på å klatre gjennom nett og kaste øks. Jeg hadde også en kjøpe/bytte batteri seanse, og fikk prøvd badestampen. Me like the helg.

Det er egentlig alt for sent for lærervikarer som meg å sitte oppe nå, for jeg skal på skoletur til Trondheim i morgen. Frynsegode, frynsegode... Og lærerne klager på lønna??! Derfor skal jeg nå følge meg selv til loppekassa. Og ha mareritt om det stadig tilbakevendene temaet. Oppgave.

Volda, du er i mitt sinn!

Etter nesten to uker i gamlelandet har jeg funnet ut:

1. Det tar ca to sekunder å falle tilbake i det gode, gamle Lesjaskoglivet
2. Jeg hadde ikke blitt A- menneske likevel
3. Alt i Norge er veldig dyrt (sånn at jeg får sympati for kundene på tex...)
4. Det er flere svinger og lavere fartsgrenser her til lands
5. Jeg har fortsatt bronkitt- greit med souvernirer
6. Det er mange man skulle ringt til- men det kommer!
7. TV er ikke så gøy som man tror
8. Hotel Cæsar er enkelt å komme inn i igjen.
9. Fiskeboller er GODT
10. Det går fint ann å bruke opp alle pengene sine i Namibia
11. Det er varmere i Namibia enn i Norge
12. Det er lengre til London enn med fly
13. Verandakaffe er veldig trivelig igjen
14. Det er vanskelig å svare på spørsmål om hvordan det var- detaljsprørsmål takk!
15. Det er vår

Har altså trosset fergestreiken og kommet meg tilbake til Volda. Har brukt to dager på egentlig ingenting annet enn å drikke kaffe med folk og se på dårlige såpeopraer på formiddagen. Og i morra er det på med den flotte kjolen fra Namastammen i Namibia og gå i 17.mai tog. For dere som ikke har mulighet til å være er og bivåne begivenheten kan jeg fortelle at jeg i morgen skal ikle meg en visjon i rosa og turkis (Märtha og Aris bryllupsfarger...) . Denne kledelige kreasjonen har et småmønstret rosa stoff, med turkise vinger. puffermer, glassknapper og matchende skaut. Jeg og makker Kristine er i hvertfall sikret å bli midtsidepiker i avisen Møre.

På søndag klarte programmet "I mors mage" på tv2 å virke som prevensjonsmiddel på fem reduserte og småkvalme jenter. Å vise fødsler på nært hold på TV skulle være forbudt! Fysjom, æsjom - det var nesten så vi dannet klubben Jenter for Adopsjon.

Grunnen til denne reduserte tilstanden var at det på lørdag var en heidundrane ex-russefest her i Haslevegen 17. Det var bare å komme seg ut av bilen, inn i russedressen og fylle opp øllommene. Fikk innkasert en del russekrav og en del flere øl. En veldig suksess! Eg likar! Ginamor og ego gjorde fire krav på en gang ved å har fire snus under leppa, være sammenbundet, stå dørvakt - og ikke minst snakke vår eminente indremisjon og jallajolleforeningsmøring. Det siste irriterte stort sett alle den timen det varte. Man må også nevne Guros klage over Astrids ujevne løping før hun velta i et blomsterbed utenfor Nelly. Funnet av en uåpnet Fanta utenfor Nauste var kveldens store varp. Æmeising!

Jeg har tenkt på å skrive inn litt mer fra min store Afrikareise, den som følger med får se.

The coffee that made the difference.

Tre glade voldastudentar rusla ein dag ned til reiskantoor i Windhoek by. Etter at dei hadde gaatt langt og lenge og lenger enn veldig langt med vonde sko, kom dei endeleg fram til maalet. Dei maatte fyrst spoerje seg fram til den sjuande ansatte i bedrifta foer dei fekk greie paa forskjellige prisar paa bussar som skulle ta dei til det sagnomsuste landet Soer- Afrika. Dei tre studentane bestemte seg for aa reise med den billegaste bussen (Bailey's - men det hadde ikkje noko med navnet aa gjere...) sidan den einaste skilnaden skulle vere at me ikkje fekk kaffi ombord. Paa fredag moette studentane opp, klare for ein svippbusstur paa 19 timar. Denne bussen med det fine namnet var daa ein typisk afrikabuss, der dei hadde klemt inn fem seter som ikkje gjekk an aa legge ned i breidda. Vi rynka paa nasen, men tenkte at den einaste forskjellen er jo denne kaffien. Dette varte daa heilt til lukusfartoeyet Intercape Mainliner kom opp paa sida av oss. Og eg kan fortelje dykk, det var ikkje berre kaffien som gjorde forskjell paa oss. For 100 kr ekstra kunne ein i loepet av desse 19 timane nyte baade kaffi og te, toalett, sjaa paa film, faa pledd og sleppe aa fryse kvakt i hjel, puter - og attpaa til gaa fyrst i passkontrollen. I dag har dei tre voldastudentane kjoept seg billettar attende til Windhoek med mainlineren.

Everywhere you go, always take the weather with you...

Vi befinner oss naa i Paarl i Soer- Afrika, der vi bor hos den klin hakke tullaate vertsfamilien til Kristine. Moren har fortalt oss baade om foedsler, prevensjonsbruk og hvem vi boer gifte oss med. Det som er tingen er at denne familien har svoemmebasseng. Dette tenkte vi aa benytte da vi pakket sekken, og pakket fo9r godvaer og sydentur. Det er bare at det er jo iskaldt her, jeg vurderte aa kjope meg lue og skjerf i gaar. For dette regnet foelger jo etter oss samme hvor vi drar. Til oerkenen og Swakop - regn. Vi roemmer tilbake til byen - regn. og vi drar til Soer- Afrika- regn. Jeg kna trygt si at vaeret den 4.mai kommer til aa vaere regn. For det har jeg tatt med fra her.

Bensinstasjon og bamsesprit

De fleste vet Astrid og Texaco rimer veldig bra. Astrid og Shell derimot, det er en helt annen historie. For aa begynne denne historien maa vi gaa tilbake til skjaertorsdag kveld. De flittige turis- eeh, nei - studentene Kristine og Astrid hadde brukt dagen til aa handle og gikk innom en bottle shop for aa faa tak i noe god gammeldags vodka paa tur hjem. Det er da tross alt paaske bare en gang i aaret. Vel hjemme lagde vi oss en forteffelig gourmetmikrolasagne og puttet den billigste, russiske bamsespriten i kjoeleskapet.

Men saa. Kjoeleskapet ble aapnet, og der triller kosebamsen vaar sakte ut. Den treffet gulvet, og pang - bunnen gaar av og gulvteppet vaart faar sin saart tiltrengte rens. Det er bare at vi faar ikke vaar saart tiltrengte sprit. Etter litt sutring over en rusbrus, bestemmer vi oss for aa stappe BH'n full av penger og finne naermeste bottle shop. Vi tasler til den i nabolaget, som ubeleilig nok var stengt. Vi skal jo helst ikke vaere ute etter at det er moerkt, men maa man saa maa man! Vi kaprer en taxi og Astrid guider til en bottle shop hun vet om i et litt morsomt s t roek. Dette er da ogsaa favorittpuben til studentene paa skolen. Kristine vil ikke inn, og Astrid skal gjoere seg saa usynlig som mulig og loepe inn og skaffe varene. Det er bare det at alle vil jo snakke, og for oeyeblikket var Astrid sto i afrikaans. Gode unnskyldninger dukket opp som fluer paa en kubaesj og Astrid kom seg ut i taxien igjen - der Kristine hadde laget en dekkhistorie om at vi var svenske. Vi klarte aa komme oss velberget hjem, med sprit!

Vi skulle egentlig ut med Ina, men Clinton og vennene hans (takke seg til Thomas toget...) skulle ogsaa drikke sin roedvin og cola i vaar bakgaard og de ble vaar gjeng for kvelden. Clintons venn spurte meg om jeg ville gifte meg med ham, og jeg sa nei takk du. Han lurte paa hvorfor, og jeg sa at jeg kan da vel ikke gifte meg med noen som jeg ikke kjenner. Dette skulle ikke vaere noe problem mente han vi kunne gifte oss, saa bli kjent og hvis vi ikke likte hverandre var det bare aa skille seg. Hurra for denne moralen!! Etter raaning i verdens gamleste ford (jeg synes synd paa den...) og aa ha vaert paa sagnomsuste La Dee Das var sjaafoeren forsvunnet. Saa da var det aa kjoere taxi hjem, for aa komme seg i seng foer sola kom og lagde stein av meg.

Langfredag var faktisk den lengste fredagen jeg har vaert borti. Vi skulle egentlig vaere med Collin fra colleget i en Herero begravelse, men da vi ikke kunne komme oss dit skulle vi til landsbyen hans i stedet. Vi hadde jo lagt oss klokka seks, saa aa staa opp klokka 12 var litt tidlig. Men klokka 13h00 sharp var vi paa plass paa colleget. Collin var ogsaa merkelig presis, og vi satte nesen mot Klein Windhoek der vi skulle faa haik til Gobabis. Etterhvert betalte vi 40$ hver for aa sitte inneklemte bak i en pick- up sammen med 6 andre i trivelilge 20 mil. Disse afrikanerne behovde jo ikke aa bevege paa sg en gang, mens vi nordmennen nok en gang slet med sovende rumper og andre usamarbiedsvillige kroppsdeler.

Ved godt mot satte vi oss ned paa shell i Gobabis for aa faa haik de siste 15 milene til Epokiro. Vi maatte da kjoepe ol og alt annet som Collin ville ha. Vi diskutere bruk av hasj, og sa at vi synes at det var farlig aa gjoere hver dag. Da fortalte han oss at han roeyker hasj hver dag. Vi forsto braat hvorfor han tok saa lite initiativ til aa skaffe haik. Men de som ville ha med folk skulle visst komme bort.

Tiden gikk, Collin roeykte hasj og drakk ol mens vi drakk cola og kaffe. Astrid kom seg gjennom alle sanger hun kunne om at det blir likar i morra og gaatt fram og tilbake nesten en billion ganger. Etter fem timer paa Shell i Gobabis begynte det aa bli moerkt og myggete. Saa vi bestemte oss for aa gi opp og dra hjem. Saa var vi de eneste passasjerene i en m inibuss som kjoerte oss til doera. Der var Heidi og Christel kommet paa besoek. Globetrottarane Kristine og Astrid avslutta kvelden med rodvin og tomatsuppe.

Collin lot hoere fra seg dagen etter, men her henviser jeg til fru Kristine for kommentar;)

Ellers: skal snart til Cape Town og snart hjem. jeg har enda ikke kjoept en eneste souvernir eller gave. Men jeg har da alltids bloggen og en tom konto som kan minne meg om turen...

Oppdatering sa du??

Nei, det har vi ikke hoert om....

Tror nok det heller maa bli et langvarig prosjekt aa faa inn alle merkelige opplevelser her. De siste ukene har vi gjort det til en sport aa samle paa gode historier (det vil si: episoder som egentlig ikke er bra, men som blir bra fordi jeg alltid kommer med kommentaren "jaja, det blir naa en god historie om ikke annet")

God historie 1:
Astrid og Kristine har gledet seg lenge til aa gaa paa kino, og vi tar oss god tid og kommer oss innom ikke mindre enn tre forskjellige kafeer paa Marua Mall foer vi kjoeper popcorn og benker oss for aa se "Wlk the Line". Naar mam i tre mnd ikke har hatt noe firkantet aa se paa (unntatt radioen da, men det blir ikke samme scwungen) saa blir kino som juleaften og kreppapir paa en gang. Det var bare det at nesten midtvegs i filmen, saa gikk stroemmen. I hele byen. Noedaggregatet kom i gang, men det moroa varte ikke lenge. Saa der satt vi da, i en kinosal som var moerkere enn moerk. Etter en stund kom de inn og hentet oss med stearinlys(!). Moerkt paa kino, men enda moerkere i pausen.

Saa da var det aa tasse ut for aa skaffe en taxi, som vi egentlig ikke skal ta i moerket og uten stroem ble det MOERKT. Men etter aa ha sunget paa Jokkes "For en herlig dag" og staatt i naerheten av noen vi trodde var en sikkerhetsmann kom det endelig en taximann som kjoerte oss hjem. Vi fikk se ferdig filmen en annen dag, og den var veldig bra.

Vaeret er temmelig mot oss for tiden, vi reiste i helgen til kysten, oerkenen og Swakopmund og da regnet det der for foerste gang paa fem aar. Boer gro paa mag litt mer gullhaar jeg. Jeg har aldri sett saa mye gjoerme i hele mitt liv, i swakopmund sentrum kunne vi dra brekket i gjoerma med den flotte leiebilen vaar. Saa da kunne vi ikke reise til sanddynene, fordi der var det ingen veger mer. Jippi!

Ellers skal jeg i morgen reise til Soer- Afrika for aa laere mer om lommetyver og annet pakk. Godt det begynner aa bli minimalt igjen i lommene mine da:/ Skal vel proeve aa faa med oss de viktigste turisttingene i Cape'rn i hvertfall. Ogsaa har jeg hoert rykter om at det finnes et sted det gaar ann aa hoppe 260 meter i strikk, det er jo over dobbelt saa langt som jeg hoppet utfor i Zambia. Men, hvis jeg teller alle gangene jeg spratt opp og ned har jeg myyye mer enn 260 meter.

fest 5.mai! ok??

Dei siste vekene i Astrids liv.

(ikke saann helt bokstavelig, men noen ganger har jeg faktisk foelt det paa den maaten...)

Foerst maa jeg begynne med en unnskyldning, her sier jeg at alle maa folge meg paa bloggen min ogsaa skriver jeg ingenting. Fy skam seg, Astrid! Det har jo blitt en afrikaner av deg, lover og lover og kommer aldri til doera?!?

Dette blir da foerste del av en oppdatering av de fire siste ukene. Du kan like godt hente en kopp te, eller ol i disse paasketider (appelsin er ogsaa lov)- for dette kan ta tid. Og jeg begynner med det siste foerst.

Har naa vaert tilbake i Windhoek i to uker, og jeg lurer litt paa hvor i alle dager de har blitt av. Vi skal da skrive oppgave som en del av dette studiet, og jeg har jobbet iherdig med den. I saann ca to dager... Ellers har vi solt oss i regnvaer (rust er bedre enn ingenting), jagd ut store, og da mener jeg STORE innsekter fra huset vaart, og - jeg maa komme tilbake til dere siden for naa kom den alltid like sprudlende dataromdama Juanita og jager meg ut. Vi liker ikke henne

har hoert rykter om at det er paaske, saa GOD PAASKE til dere alle. Jeg tror det ikke foer jeg faar se en kvikk lunsj.

Fortsettelse foelger.

Tomatstrid

Friidrettsdagen ved WCE i gaar holdt paa aa ta knekken paa en stakkars viking. Her hadde de fornuftige innfoedte negerene satt seg i skyggen. Vi holdt oss ogsaa i skyggen en stund, men da de eneste som ville snakke med oss var en gjeng med vepseganstere ( de fleste vet vel at Astrid og veps absolutt ikke rimer...) - saa bestemte vi oss for aa sette oss ut i sola for aa bli sjokoladebrune. Selv om dette var saann ca midt paa dagen, var det ikke noedvending(?) aa smoere seg med solkrem. For vi skulle jo bare sitte en liten stund. Som sagt, saa gjort. Vi var litt stive i maska, men det var ikke foer jeg kom hjem jeg saa hva solen hadde gjort med meg. Jeg har naa rosa Pretty Woman stovletter. Men det gaar ikke ann aa ta dem av, for aa si det sann. Jeg har ogsaa merke paa ryggen, der til og med de ringene man strammer stroppene med bak paa BH'en vises. Nesen min er roed som et fyrtaarn, og sist, men ikke minst. jeg har en blemme paa oeret. Har hoert at det ikke er bra. Jaja, haaper naa at jeg i allefall blir brun foer jeg flasser det av da... Hvis ikke kan jeg bli aeresmedlem i foreningen for kokte skalldyr. Og jeg har vurdert aa kjope meg sterkere solfaktor, eller i det minste bruke den jeg har.

Ellers har vi siden sist hatt enda mer undervisning om Norge, vi begynner aa bli eksperter i dette feltet og har tenkt aa fortsette med det naar vi kommer hjem.

Paa fredag var vi paa tur i Katutura, som er den tidligere svarte bydelen (township), mange av husene saa ut som om de var i en tysk konsentrasjonsleir og foer maatte de ha bokstaver og tall paa som viste hva slags stamme de tilhoerte. Naar vi kjoerte lengre ut var det ikke lenger hus, men det var boelgeblikk skur. I annet hvert hus var det en bar, og i noen skur (altsaa uten vinduer, elektrisitet, vann og kloakk) hadde de biljardbord! Bra investering... Ellers saa var vi paa handverksenter som hadde hatt samarbeid med Norge, Penduka, og paa et marked der de slaktet dyr. Det var rett og slett utrivelig aa se paa alt kjoettet de sto der og " kladdet" med midt i solsteiken og med alle fluene rundt. Paa bordet ved siden av laa alle tarmene, og ved siden av der igjen var det plassert et kuhode og kubein. De spurte om vi ville smake, men NEI TAKK! ikke om jeg ikke hadde spist paa en uke... Ellers var det helt rart aa se hvor stort " informal settlement" var, vi kjoerte og kjoerte. Men ungene var like blide...

Ellers var vi ute paa fredag kveld sammen med Tulip(koordinator), Christa( landlady), Mr.Bock(laerermann) og Ina (student/ venn). Vi var paa et sted som het Revolution, der de hadde et enmannsorkester ala Bjorli Ap. i lavsesong. Saa der spiste vi middag i blaatt lys, med keyboard paa full guffe i bakgrunnen. Ikke gikk det ann aa snakke, og biffen ble helt groenn. Vi drakk masse springbok, som er en shot med Amarullah og noe peppermyntegreier. Ina, som veier ca. 30 kg, synes ogsaa tequilla var en god ide. Vi under 30 forflyttet oss til "Blu Note" , der Ina fortsatte paa tequillaen, mens jeg kjoepte danskebaatdrink (type:blaa) Ina aerklaerte da sin kjaerlighet til den foer nevnte laereren Mr.Bock, foer hun foertalte at hun var gravid(og drakk litt mer tequilla...), og paa slutten av kvelden stakk av med en ekkel 50-aaring med ekkel bil og bart. Vi hadde hatt det moro med aa gjore narr av folk hele kvelden, men paa dette tidspunktet hadde vi laast oss inne i bilen til sjaafoeren. Vi maatte bare vente (type:lenge), men vi var glade da alle som skulle kjoeres hjem (inkl. oss) kunne finne sengen. Paa loerdag sov vi lenge (uten vekkerklokke:)) Solte oss (uten at jeg ble litt solbrent en gang:)) og var i byen og spiste paa vaar stam restaurant Grand Canyon Spur.

Saa tok vi taxi (i moerket) til WCE der Claudio og Thomas, som var i Norge i fjor, skulle vise oss nabolagets puber. Tror ikke de hadde sett hvite der paa en stund. Glass? Neida, lo vi litt og skylte av noen gamle. og naar jeg bestilt fire oel fikk jeg fire litersoel. Vi oevde oss paa Namaklikkelyder (altsaa at de klikker naar de snakker).

Neste sted, Blackstone, har alle gjort narr av at vi har vaert paa etterpaa. Vi skjoenner ikke helt, men man gaar visst ikke for mye sammen med svarte hvis man er hvit. Der var den store sangen "You raise me up" og et sted der folk virkelig kunne drikke. Vi ble gode til aa holde doera for hverandre paa do, og hockey-tissing boer bli en ny sport. Vi hadde ogsaa vaert forut for vaar tid og tatt med oss dopapir. Thomas og Claudio fulgte oss til porten. (ikke innenfor, flinke gutter) Vi satt og lovpriste at vi hadde hatt en normal kveld, da soennen til de vi leier oss bratt skulle komme hjem og snakke med oss. Clinton og hans misfargede kamerat Andre moette opp. Hoeye som giraffer paa Mt.Everest. Det verste er at det var vi som fikk latterkrampe, for de snakket saa veldig rundt groeten og var helt paa jordet. Hoeflige som vi er, satt vi der og smilte og nikket. Clinton begynte da aa legge ut om sin kjaerlighet til fargen blaa:

' I love blue. I could die for the color blue. I love blue more than my own mother'

Jeg trodde jeg skulle do. Det ble ikke stort bedre da de begynte aa snakke om hva det var som gjorde at jorden gikk rundt, eller denne her:

' I love women. I respect women. I am so into women. I actually want to be a gynecologist one day'

Etter dette maatte jeg si takk for meg, for da hadde latterkrampa tatt meg.

Ellers denne uka, i morgen kommer det en mann fra FK som skal snakke med oss. Og paa loerdag skal vi paa Prefectcamp med en skole vi har besoekt.

Naa skal jeg til byen for aa finne vidundermiddel for solbrente oerer. Ha det folk og fe, naa skal vi paa kafe!

Hva skal Astrid bli naar hun blir stor?

Det er en saann derre soeknadsfrist som er den 15.april. Og foer den tid maa jeg finne ut hva jeg skal soeke paa.

Saa, serioest, hvis det er noen som vet om noe som kan passe for meg eller har lyst til aa ta meg med et sted det er noe morsomt aa studere.

Please, do!

Astrid, vil du gifte deg med meg??

Tvangsgifting
Jeg bare lurer, hva er det som er saa veldig moro med aa gifte seg med en hvit jente og flytte til Norge. Jeg bare lurer. Og det virker som om det er samme hvem denne jenta er saa lenge hun er :

1. Hvit
2. Norsk

Har nemmelig opplevd det de siste dagene, at folk fabler om at droemmen over alle droemmer er aa flytte til Norge. En liten gutt paa en av skolene vi besokte kom spurtemde bort til oss og lurte paa om man maa ha pass for aa reise til Norge. Vi fortalte at, ja, det maa du og du maa ogsaa ha visum. Litt mer betuttet kunne han likevel fortelle at tanten hans bodde et sted i Norge (trodde han...) og det var hans droem aa gifte seg aa flytte til Norge. Vi sa ha og ja og mmm og saann og kom oss fnisende der i fra. Litt liten kanskje?

Paa fredag var det to gutter fra colleget som skulle ta oss med ut. Trivelig det, men de taaler jo mindre alkohol enn det tolvaaringer gjoer. Saa naar vi satt der rake i rygget som om vi ikke skulle ha drukket annet enn norsk fjellvann hele kvelden, begynte de aa slagge. De bestemte seg for aa invitere seg selv paa besoek til oss, og drikke av vaar fortreffelige femlitersdunk med vin. Vi hadde egentlig faatt litt nok av disse guttene for en kveld og provde aa avvise dem saa hoeflig som bare Voldastudenter i Namibia kan. Men, nei da, her skulle de paa besoek samme hvor mye vi fiklet med mobilen og snakket norsk. Han ene begynte aa legge ut om hvor flott det maatte vaere aa studere i Norge, og om jeg hadde noe i mot det? Nei, jeg sa at det finnes jo mange steder aa studere der. Saa var vi inne paa om jeg hadde kjaereste. jeg sa som sant er "nei"oh hadde forventet et OK. Men det virker som om folk her ikke kan godta dette og svarer alltid med "Why?" Hva er det aa spoerre om?? De lurte ogsaa paa om ikke de bare kunne sove der, og dersom de inviterte oss med til aa sove paa hostelet, ville vi sagt ja? Nei. Kristine fikk ogsaa tilbud om aa vare "special friend". Nok en gang. Nei. "All I wanna do is marry a white girl". Samme hvor mye drit vi sier om Norge. Det er kaldt. Og dyrt. Og dyrt. Og kaldt. Hjelper ingenting.

Dagen derpaa

Paa loerdag bestemte vi oss for en bytur for aa komme over det verste gifteoppstyret. Det var bare det at Windhoek City hadde bestemt seg for aa bokstavelig talt stenge klokka ett paa loerdag. Vi vandret rundt og ristet paa hodet, dristet oss til aa staa midt i veien fordi det ikke var noen biler og bestemte oss for aa drikke kaffe med noggo uppi midt paa dagen. Etter litt strev fant vi en kafe som fremdeles var aapen, og det var veldig koselig bortsett fra all vepsen og nordmennene paa nabobordet.

Saa glass gaar i gulvet

Saa fikk vi det bratt travelt. Ina, en jente fra colleget, skulle ha oss med paa familiefest. Det var bare aa ta Sterilanen fatt og faa bort den verste svettelukte og faa klint paa noe krem paa solbrenten. Familiefester her er fylt opp av barn og voksne i et evig sammensurium. Og alkohol skal det vaere. Noen hadde kanskje begynt litt tidlig paa fredag, og siden dette var loerdag kan dere tenke dere. Det verste var at det var jo kverulanter av verste sort. de mente at det var horibelt at en norsk 24 aaring kan tjene 240 000 i aaret. For han hadde nemlig jobbet samme sted i 23 aar, og tjente det foerst naa. Vi proevde saa godt vi kunne aa forklare at - lille venn, det er ikke det samme. Men nei, samme hva vi sa var vi bare idiotiske smaajenter fra et idiotisk rikt land. Vi gikk inn og drakk mer vin. Saa spiste vi lekker onner (som betyr god kylling paa afrikaans) foer vi satt paa med mister storkverulant, Inas svoger, til hans hus. For aa si det saann saa spente vi oss godt fast siden han var godt uti en todagers. I deres hjem skulle vi drikke opp roedvinen vaar, men det ble ikke mye til kos. Mr. Slaasskjempe begynte aa diskeutere barneoppdragelse med Inas kjaereste som satt med sin toaaring paa fanget. Han mente nemlig at hvis ungene dine oppfoerer seg daarlig, er det bare aa ta av seg beltet og gi dem en real omgang. Noe som da er vanlig her. Etter ett minutt med diskusjoner slaar han til Inas kjaereste saa glass og toaaringer gaar i gulvet. Vi ble bare sittende og smile i mangel paa noe annet aa gjoere. Naar "dagens helt"gikk til angrep for andre gang, fant vi ut at det var paa tide aa evakuere og vi masjerte ut og satt der til hele greia hadde roet seg. Makan til oppfoersel! Ina og soesteren hennes var veldig lei seg, og vi sa at det gikk bra. Jeg kommer tross alt fra Lesjaskog. Det er jeg ikke er vant til er at man slaass midt paa natta med smaabarn til stede.

Det var paa tide aa dra hjem. Vi opp paa planet paa en pick-up, med beruset sjaafoer. For det er av en eller anne merkelig grunn mye truggere enn aa ta taxi midt paa natten. Om ikke litt hadde vi punktert, men det var bare aa pumpe litt luft inn foer vi kjoerte videre. Saa der sto vi da, flagrende i Windhoeknatten og klamret oss fast til en skranglende pick-up. Kristine ropte ut "pverlever vi dette, saa overlever vi alt!!!' Og her er vi.

Tri vikku

Tre uker har gaatt av dette oppholdet. Og jeg har det fremdeles bra. Merker litt paa telefonavhengingheten, og at det er mer morsomt enn noen gang aa gaa paa kino pga at vi ikke har TV. Men har faatt lest mange boeker da, og tror jeg skal klare aa komme meg gjennom pensum. (Du puster fremdeles??)

TUSEN TAKK til alle som har skrevet hilsen eller mail. Det er saa koselig aa faa sendt noe fra noen der i gamlelandet! Jeg tar gjerne imot, og setter stor pris paa flere mail! (Ogsaa ligger det jo en postadresse her ogsaa)

UNNSKYLD for at jeg er daarlig paa aa sende mail. Det er det av vi har saa minimal tilgang paa internett her at man kan faa baade spader og hakker av det. I will see what I can do.

Haaper alle har det bra:)