På togturen hjem fra Oslobyen forrige søndag fikk jeg egentlig mest lyst til å snu. For etter å ha koblet helt ut et par dager, kom jeg på hvilket helvete som ventet meg.
Kort oppsummert:
Mandag- var det først møte i utegruppa til Kulturnatt. Et prosjekt som jeg får helt kulturfnatt av, makan altså! Så var det å begynne med gruppeoppgave i fjernsynsanalyse om sympatistruktur. Hvis du tenker 'hæ?' nå, så kan jeg fortelle deg at det gjorde jeg også på mandag. Så man kan si at jeg klødde nesten hull i topplokket mitt for å finne ut hva dette her var for noe. Om kvelden kom heldigvis Torstein innom på kaffe, sånn at jeg hadde en unnskyldning for å bake kake. Goody!
Tirdag- var det tidlig opp for jobbe med oppgaven. Det var jo bare et døgn til vi skulle levere, og vi hadde enda ikke skrevet et ord av de elleve sidene. Fram til lunsj hadde vi stort sett ikke gjort annet enn å tenge kruseduller her og der, så da måtte vi spise altså -før vi kom oss noe videre. Så var det jo et evigvarende oppsummeringsmøte for Kulturnatt, så det ble gjort pent lite kan man si.Det ble avtalt at vi skulle møtes i Dølaringen Casaplaza klokken 22(!) når Dyveke og Renate var ferdige på jobb. En god grunn for meg til å lage muffins. Sånn rundt elleve var vi i gang, da hadde vi slettet det jeg og Cathrine hadde skrevet på skolen. Moro. Oppstarten gikk treigt, og Renate fant ut at her var det bare en ting å gjøre. Drikke kaffe og Baileys. Og det ble det. Dette i samband med at vi sang Singstar og jeg introduserte dem for good,old Vassendgutane. Klokka fire hadde jeg sovnet opp til flere ganger, så jeg fant ut at jeg skulle se om dyna mi fortsatt bodde her eller om den hadde flytta ut. Den var der, men jeg fikk ikke kost med den så lenge for jeg måtte opp igjen åtte. Den flytter sikkert snart ut...
Onsdag- altså opp åtte for å komme oss på skolen for å skrive ferdig oppgaven til kl 12.00. Man kan si det sånn at vi fikk virkelig føle på kroppen hva en deadline er for noe. For tre på tolv rablet jeg ned en konklusjon, uten å ha lest oppgaven, og vi var ferdige til tolv. Smart som jeg er hadde jeg da satt meg opp på "vaktliste'' på Kulturnattkontoret, for å ringe rundt til alle rektorene i Lillehammer. Morsomt, eller... nei, kanskje ikke? Vel hjemme var det bare å sette i gang med å rydde opp etter oppgaveskrivingen dagen før. Hvis man skulle se på rotet så kunne man tro at det var mer Baileys i omløp enn det var i virkeligheten, for det var rot og muffinspapir stort sett overalt. Når jeg trodde at dagen min ikke kunne blir så mye verre, titter jeg ut vinduet. Og hva er det jeg ser?? Snø! Jeg åpnet verandadøren og kunne fysisk både se og kjenne at her dekte verden seg med snø. Snø = vinter og vinter = Astrid lei seg. Greit nok når den først ligger der, men den første snøen er helt forferdelig deprimerende. Jeg hadde mest lyst til å finne meg et pledd, men den gang ei. Her måtte jeg på skolen for å være med på revy kick-off. Med Renates uggs som varmeskjold rundt føttene sutret jeg meg avgårde. Heldigvis var den kick off'en mer moro enn jeg hadde trodd. Også hadde de bamsemums:) Men det var like mye snø når jeg kom ut igjen... Oh no..
Torsdag - Denne morgenen var det klart for kreativitetsseminar i Stig og Stein metoden. Vi hadde alle gledet oss, og vi bel alle litt skuffet når vi ikke så snurten av Stig. I stedet var det fire lærere fra HiL som skulle prøve dette for første gang. Det gikk ikke helt som smurt kan man si... Det hadde også sneket seg inn noen reiselivsbedrevitere av verste sort blant oss KPL'ere. Makan altså! Vi hadde vært gjennom denne metoden før med Anders, ikke at det var så veldig mye bedre da... Etter kurset var det billettmøte i Kuturfnatt før det bar opp til Mari for å skrive æsj.fill. ch1crp2ch2ph2cr2C - jeg regner med at det ikke sier så mye for noen? Nei akkurat. Det gjorde det heller ikke for Mari og meg. Dette som skulle være fort gjort ble da til en aæjfillmaraton der vi klødde oss i hodet over relevans, holdbarhet, contra og pro argumenter. Og til mer vi klødde, til verre ble det. Klokken 0500. fant vi ut at æsjfill bare fikk være æsjfill og sovna. Vi skulle tross alt være kreative igjen klokken 0900. Hurra!
Fredag - etter tre timers velfortjent søvn var klokka åtte, enten jeg ville eller ei. Mari hadde sitt svare strev med å få liv i den snorkende, slaggende skikkelsen på feltseng(les:meg) men etter å ha tørket av både slagg og sminke fra i går var vi på veg ned på skolen for å være kreative. Renate hadde tatt med skift til meg sånn at jeg slapp å gå rundt og lukte gymsokk. Jeg bare så sånn ut i ansiktet. Ellers må jeg si at jeg ikke husker stort mer av kurset denne dagen, bortsett fra at det inneholdt mange lister. Jeg lagde også en sang om den fiktive rasteplassen StorkvHiL til framleggingen som gjorde alle de andre gruppene missunnelige. Synd for dem, bra for oss. Vi vant. Etter å ha gjort en siste finish på æsjfillen, kunne jeg reise hjem til Elghuset. Og det var klart for the ulimate TV-night. Jeg mekka meg tidenes 80-talls pizza og hadde hamstra masse godis. Flickorna hadde også satset på godishamsting - og Bridget Jones Dagbok surret og gikk. '' I love you just the way you are'' - fy, flate Bridget - du er heldig altså! Og to'ern (filmen altså...) er jo ikke akkurat dårlig den heller. Klokka tre tusla jeg meg i seng, etter å ha sovet tre timer og fem minutter - merkelig hvor lenge man klarer å holde seg oppe med godt selskap, Mr.Darcy
Lørdag - var det gjennomgang av eksamenen vår som vi lagde på tur til skolen. Ikke akkurat den verste eksamenen som jeg har vært borti. Renata og jeg var på polferd og ikke minst på Bøndenes hus for å spise lunk. Det var lunken sin det! Også hadde noen hatt zalo i en fontene, så vi hadde masse moto med det. Jeg skal ha en såpeboblefontene i hagen min når jeg blir stor. Sånn er det med den saken. Vel hjemme fikk jeg besøk av Ole og Jon og jeg våknet ikke før klokka 2000. Dumt tidspunkt siden jeg da skulle ha vært på vors. Men når man ser resultatet så kan man vel si at det vat like bra at jeg forsov meg til vors. Denne kvelden var det nemlig klart for Ølfest på Bingo'n. Rairai! Klokka 2200 trilla jeg og sykkelen klirrende inn foran huset til Kristin. Øl og Jäger ble fortært for vi gikk til en vors med befalselever fra Jørstadmoen. De spilte Vassendgutane, og allerede der kom min harryside luskende fram. Ellers greide jeg å lure en til å tro at jeg hadde vært i militæret, og er fornøyd med det. Bingo'n venta - med trubadur, parkbord, øl og allsang. Vi rødsort uniformerte jentene var ikke harde å be når det gjelder å danse på bordet til "Rumpa mi"- eller sørge for pauseunderholdning på scena. Her greide jeg å lure ei fra Bergen til å tro at jeg også var fra Bergen, morsomt! Vi sjangla oss bortover mot Brenneriet, etter å ha vært innom der det var vors, for å ta noen shots til. Som om det var nødvendig. Sveiseblind og med gelebein nådde vi fram til Carls Bar. Leni på jobb hadde nok å le av for å si det sånn. Jeg fant meg en god dansepartner i en hjertepute og gikk meg etterpå bort mellom Carls og Brenneriet. For dere som ikke vet hvor det er, kan jeg fortelle at vi snakker om ca. 20 meter. Etterhvert havnet jeg inne på Nikkers. Jeg var egentlig inne for å gå på do, men på tur ut glemte jeg at jeg var på tur ut. Plustelig hadde jeg kjøpt meg mer øl. Og like plutselig var det en nærgående kar der som sa han kom fra Lichtenstein. Jeg hadde reaksjonsevne som en lam skilpadde, og hadde store problem med å komme meg unna denne karen. Hva gjør en fra Lichtenstein på Lillehammer liksom? Denne karen ville gjerne ha meg med til sitt hotell, noe jeg greide å la være. Men jeg brukte sikkert et kvarter på å komme meg ut igjen. Godt å vite at fornuften fungerer selv i en sånn tilstand. Turen hjem var interessant, vi plukket opp DDE-hitsene fra før om kvelden, stjal aviser og sparket i lysstolper.
Søndag - storfornøyd med å våkne i min egen seng og storfornøyd med at Anita og Renate hadde rydda kåken. Ellers skjedde det fint lite på søndag. Annet enn at jeg sov litt mer, og så på TV. Men det må være lov til å ha en daff avslutning på en sånn uke, eller hva?
Og neste uke blir like ille.
24. oktober 2006
16. oktober 2006
Bonde i byen
Når man studerer er det viktig å legge turer utenom studiestedet for å hente inspirasjon. Og på alle studier jeg har gått på har vi vært på studietur. Og hvert år er det utflukt helt til storbyen - Oslo.
Det er rett tilbake til barneskolemodus med en gang. Vi er 30 stykker som vandrer i flokk, der alle følger etter læreren som vet hvor vi skal. Vi fniser og peker, og går midt i veien sånn som det passer seg når man er på klassetur. Jeg sørget også for å holde oppe tradisjonen med å passe på at alle ble telt opp når vi kom til et sted og når vi skulle gå igjen. Når vi spiser tar vi ca en hel restaurant, og vi har alltids noen som går seg bort. Jeg prøvde en stund å sitte på trikken og late som jeg ikke tilhørte denne gruppen, dette fordi vi var tilbake på ungdomsskolestadiet der det stort sett var obskøne temaer som ble diskutert. Planen min med å se ut som jeg var en hvilken som helt osloborger virket helt fint til vi måtte begynner å rope ut "Møtes kvart på seks, er det greit for alle ? - Da går vi av her alle samme" Du kan si at miss undercover ganske kjapt kom på overflaten igjen...
Vi gjorde mange interessante ting, og jeg ble enda bedre kjent med 13 trikken min. Denne gangen våget jeg meg også utenfor dens område. Vi var på Black Box teateret først på torsdag, sikkert interessant - men jeg var litt for trøtt til å fokusere på noe som helst. Deretter vandret vi i flokk og følge mot 13 trikkens holdeplass for å komme oss til Jar. På Jar var den en gjeng målrettede studenter uten mål, men med masse mening, som gikk av trikken. Vi gikk i en retning,selv om ikke hadde peiling på om det var denne vegen vi skulle gå for å komme til Norsk Film. Etter at vi hadde spurt en barnehage på tur og mange mammaer med barnevogner om vegen fant vi fram. På Norsk Film ble vi tatt imot av Thomas, som hadde jobbet der i 40 år. Han var nå pensjonert men var mer enn engasjert og viste oss rundt med den største glede. Denne mannen kunne alt som var verdt å kunne om norsk film, og kjente alle. Vi fikk se alt fra filmstudioer til kraner til kostymelageret (jeg fant kjolen min fra 97!), vi så kontakter snekkerverksted og dubbestudio.
Så bar det med 13-trikken tilbake til sentrum, denne gangen skulle vi til skumle Grønland. Det var som å vandre rett inn i Malaysia, og det ble nesten et sjokk for en stakkars norddøl. Grunnen til denne tvilsomme vandringen var at vi skulle konversere med forfatter og altmuligmann Are Kalvø. Morsom møring. Etter en time med Are og Dattera til Hagen bar det nok en gang opp til Løkka for forestilling på KHIO med 3.klasse på skuespiller. Jeg blir som vanlig ikke så veldig imponert, men det er nok meg det er noe feil med. For jeg hørte mange teaterkjendiser som var kjempeimponerte. Så det. Klassa drakk et par pils, ja, hver altså - før jeg trikket meg hjem til Siri.
Fredag sto jeg på scena på Rockefeller. Ikke verst,eller hva? Minuset er at dette var klokka elleve på formiddagen, at resten av klassa også var der og at det varte i ca. to minutter. Men der trenger jeg da egentlig ikke å si noe om... Vi fikk omvisning og foredrag, interessante greier. Neste punkt var da slottet på Marienlyst. NRK. Man kan si at her fikk jeg virkelig bruk for Kjendisjaktprøven min. Vi var inne i studioet til Kjempesjansen, og jeg vekslet ord med min barndomshelt - Dan Børge. Du har helt rett, Bitten. Han ser ut som er husfred. Det som er litt morsomt er at det på veggen i NRK- huset henger et bilde fra FAME, som jeg var med på i 1999. Astrid= nesten kjendis
Siri kom opp til Majorstua, for å kaffetere seg med meg før vi skulle våge oss på sjino for å se "Fritt vilt". Vi trodde at dette var kinoen som kjendisene kom til, helt til jeg et par dager etter leste at de var på Klingenberg. Det var den Kjendisjakten. Filmen var grei nok, Siri satt gjemt under jakka mens jeg lo. Og irriterte meg over logiske brister som vanlig. Med i kinobilletten var det gratis inngang og gratis drink på et utested i sentrum. Vi trasket inn døra, og dørvakten lurte på hvilket selskap vi hørte til. "Vi har vært på kino, hvis det er det du lurer på" kom det kontant fra Siri. Og inn kom vi. Etter en kjapp tur på ladies for å ta av litt klær, på med krisesminke og påplassdytting av hår var vi klare for fest. Nesten. For å si det sånn så skilte vi oss kanskje litt ut. Jeg hadde vært på farten hele dagen, og så mer ut som en dass enn det jeg bruker å gjøre til vanlig. Vi var også de eneste som hadde på oss klær med andre farger enn sort og hvitt, og jeg greide ikke å grave fram perleøredobber fra noe sted. Men vi drakk en øl og our complimentary drink før vi dro hjem. Siri skulle på jobb, og jeg skulle lade opp til en hard dag på kafé.
Jeg hadde vært lur. Trodde jeg. Med å sende melding til alle jeg kjenner i Oslo, for å si at jeg befant meg på Café Sør fra klokka 12. For det første, hvordan få Astrid et sted tidsnok. For det andre, når du har sendt sæsæmæs til så mange mennesker er det kanskje greit å få med seg telefonen? Sånn gikk det altså ikke, jeg smelte igjen døra- og lot mobilen få sove lengre enn meg for å si det sånn. Så da bare det til byen på lykke og fromme. Jeg fikk kjøpt meg kaffe og benket meg i en sofa, der det var plass til mange mennesker rundt bordet. Jeg har da mange venner må vite... Problemet var at kafeen ble stadig fullere, og jeg ble mer og mer Viggo Venneløs der jeg satt. Jeg hadde spredt ting utover så jeg ikke skulle se så ensom ut, men jeg fikk en del stygge blikk der jeg okkuperte alt for mange sitteplasser. Ikke hadde jeg klokke så jeg visste hvor lenge jeg hadde vært der, og jeg var snart gjennom Aftenposten for andre gang da Turi dukket opp. Etterhvert kom også Eli og Kari, og klokka nærmet seg to. Da fant vi ut at det var på tide å gi opp "Astrid har mange venner" prosjektet og tasse videre. Vi møtte Anette og Amelie fra fhs, og det var tyle.
Litt etter skjema ankom jeg Siris for Taco og fiksing til vi skulle ut å gjøre byen utrygg. Kristin fra KPL, Heidi fra Drama 3 og Ann Cecilie - Kristine kom også, og vi ble etterhver god i farta og virkelig gode i både tysk, svensk og dansk. Først til et fiffig sted der dodøra var ei bokhylle, som egnentlig var veldig koselig. Men vi skulle videre, med vennene til Ann Cecilie som guider. Fra Karl Johan opp til Grünerløkka bar det, men der var det brått ingensteder de ville inn på som var åpent. Etter å ha gitt en altfor full nordlending veibeskrivelse ned til Karl Johan, fant jeg meg selv forlatt i en park. Etter å ha lekt potensielt voldtektsoffer en stund, oppnådde jeg kontakt med Siri som befant seg på et grått sted(for det var ikke en brun pub heller, det var i grunnen bare grått) Etter et par øl var det nok, og vi satte snuten mot taxikø etter en kulinarisk opplevelse på Burger King. (Alt de har i disse byene, altså)
Taxikø var en morsom opplevelse. I allefall når man kommer fra et sted hvor man presenterer seg bare ved fornavn når man skal ha taxi. Vi fikk både refleks og godis, og det hele var i grunnen bare trivelig. Vi fikk også spørsmål om vi hadde sett Silje fra en forgrått frøning, noe vi riktig nok måtte si at vi ikke hadde.
Søndagen var en toge hjem dag, og da var me alle samde om at det hadde vore ein gild tur!
Thank you, Siripiri! Det va hjælma tyle å værra sjå de, og at du kje ha glømt de du ha lærd tå å tållå døl:)
(Denne bloggen er skrevet i flere omganger, sånn går det når man er så travel student som meg. Men nå er den i alle fall ferdig)
Det er rett tilbake til barneskolemodus med en gang. Vi er 30 stykker som vandrer i flokk, der alle følger etter læreren som vet hvor vi skal. Vi fniser og peker, og går midt i veien sånn som det passer seg når man er på klassetur. Jeg sørget også for å holde oppe tradisjonen med å passe på at alle ble telt opp når vi kom til et sted og når vi skulle gå igjen. Når vi spiser tar vi ca en hel restaurant, og vi har alltids noen som går seg bort. Jeg prøvde en stund å sitte på trikken og late som jeg ikke tilhørte denne gruppen, dette fordi vi var tilbake på ungdomsskolestadiet der det stort sett var obskøne temaer som ble diskutert. Planen min med å se ut som jeg var en hvilken som helt osloborger virket helt fint til vi måtte begynner å rope ut "Møtes kvart på seks, er det greit for alle ? - Da går vi av her alle samme" Du kan si at miss undercover ganske kjapt kom på overflaten igjen...
Vi gjorde mange interessante ting, og jeg ble enda bedre kjent med 13 trikken min. Denne gangen våget jeg meg også utenfor dens område. Vi var på Black Box teateret først på torsdag, sikkert interessant - men jeg var litt for trøtt til å fokusere på noe som helst. Deretter vandret vi i flokk og følge mot 13 trikkens holdeplass for å komme oss til Jar. På Jar var den en gjeng målrettede studenter uten mål, men med masse mening, som gikk av trikken. Vi gikk i en retning,selv om ikke hadde peiling på om det var denne vegen vi skulle gå for å komme til Norsk Film. Etter at vi hadde spurt en barnehage på tur og mange mammaer med barnevogner om vegen fant vi fram. På Norsk Film ble vi tatt imot av Thomas, som hadde jobbet der i 40 år. Han var nå pensjonert men var mer enn engasjert og viste oss rundt med den største glede. Denne mannen kunne alt som var verdt å kunne om norsk film, og kjente alle. Vi fikk se alt fra filmstudioer til kraner til kostymelageret (jeg fant kjolen min fra 97!), vi så kontakter snekkerverksted og dubbestudio.
Så bar det med 13-trikken tilbake til sentrum, denne gangen skulle vi til skumle Grønland. Det var som å vandre rett inn i Malaysia, og det ble nesten et sjokk for en stakkars norddøl. Grunnen til denne tvilsomme vandringen var at vi skulle konversere med forfatter og altmuligmann Are Kalvø. Morsom møring. Etter en time med Are og Dattera til Hagen bar det nok en gang opp til Løkka for forestilling på KHIO med 3.klasse på skuespiller. Jeg blir som vanlig ikke så veldig imponert, men det er nok meg det er noe feil med. For jeg hørte mange teaterkjendiser som var kjempeimponerte. Så det. Klassa drakk et par pils, ja, hver altså - før jeg trikket meg hjem til Siri.
Fredag sto jeg på scena på Rockefeller. Ikke verst,eller hva? Minuset er at dette var klokka elleve på formiddagen, at resten av klassa også var der og at det varte i ca. to minutter. Men der trenger jeg da egentlig ikke å si noe om... Vi fikk omvisning og foredrag, interessante greier. Neste punkt var da slottet på Marienlyst. NRK. Man kan si at her fikk jeg virkelig bruk for Kjendisjaktprøven min. Vi var inne i studioet til Kjempesjansen, og jeg vekslet ord med min barndomshelt - Dan Børge. Du har helt rett, Bitten. Han ser ut som er husfred. Det som er litt morsomt er at det på veggen i NRK- huset henger et bilde fra FAME, som jeg var med på i 1999. Astrid= nesten kjendis
Siri kom opp til Majorstua, for å kaffetere seg med meg før vi skulle våge oss på sjino for å se "Fritt vilt". Vi trodde at dette var kinoen som kjendisene kom til, helt til jeg et par dager etter leste at de var på Klingenberg. Det var den Kjendisjakten. Filmen var grei nok, Siri satt gjemt under jakka mens jeg lo. Og irriterte meg over logiske brister som vanlig. Med i kinobilletten var det gratis inngang og gratis drink på et utested i sentrum. Vi trasket inn døra, og dørvakten lurte på hvilket selskap vi hørte til. "Vi har vært på kino, hvis det er det du lurer på" kom det kontant fra Siri. Og inn kom vi. Etter en kjapp tur på ladies for å ta av litt klær, på med krisesminke og påplassdytting av hår var vi klare for fest. Nesten. For å si det sånn så skilte vi oss kanskje litt ut. Jeg hadde vært på farten hele dagen, og så mer ut som en dass enn det jeg bruker å gjøre til vanlig. Vi var også de eneste som hadde på oss klær med andre farger enn sort og hvitt, og jeg greide ikke å grave fram perleøredobber fra noe sted. Men vi drakk en øl og our complimentary drink før vi dro hjem. Siri skulle på jobb, og jeg skulle lade opp til en hard dag på kafé.
Jeg hadde vært lur. Trodde jeg. Med å sende melding til alle jeg kjenner i Oslo, for å si at jeg befant meg på Café Sør fra klokka 12. For det første, hvordan få Astrid et sted tidsnok. For det andre, når du har sendt sæsæmæs til så mange mennesker er det kanskje greit å få med seg telefonen? Sånn gikk det altså ikke, jeg smelte igjen døra- og lot mobilen få sove lengre enn meg for å si det sånn. Så da bare det til byen på lykke og fromme. Jeg fikk kjøpt meg kaffe og benket meg i en sofa, der det var plass til mange mennesker rundt bordet. Jeg har da mange venner må vite... Problemet var at kafeen ble stadig fullere, og jeg ble mer og mer Viggo Venneløs der jeg satt. Jeg hadde spredt ting utover så jeg ikke skulle se så ensom ut, men jeg fikk en del stygge blikk der jeg okkuperte alt for mange sitteplasser. Ikke hadde jeg klokke så jeg visste hvor lenge jeg hadde vært der, og jeg var snart gjennom Aftenposten for andre gang da Turi dukket opp. Etterhvert kom også Eli og Kari, og klokka nærmet seg to. Da fant vi ut at det var på tide å gi opp "Astrid har mange venner" prosjektet og tasse videre. Vi møtte Anette og Amelie fra fhs, og det var tyle.
Litt etter skjema ankom jeg Siris for Taco og fiksing til vi skulle ut å gjøre byen utrygg. Kristin fra KPL, Heidi fra Drama 3 og Ann Cecilie - Kristine kom også, og vi ble etterhver god i farta og virkelig gode i både tysk, svensk og dansk. Først til et fiffig sted der dodøra var ei bokhylle, som egnentlig var veldig koselig. Men vi skulle videre, med vennene til Ann Cecilie som guider. Fra Karl Johan opp til Grünerløkka bar det, men der var det brått ingensteder de ville inn på som var åpent. Etter å ha gitt en altfor full nordlending veibeskrivelse ned til Karl Johan, fant jeg meg selv forlatt i en park. Etter å ha lekt potensielt voldtektsoffer en stund, oppnådde jeg kontakt med Siri som befant seg på et grått sted(for det var ikke en brun pub heller, det var i grunnen bare grått) Etter et par øl var det nok, og vi satte snuten mot taxikø etter en kulinarisk opplevelse på Burger King. (Alt de har i disse byene, altså)
Taxikø var en morsom opplevelse. I allefall når man kommer fra et sted hvor man presenterer seg bare ved fornavn når man skal ha taxi. Vi fikk både refleks og godis, og det hele var i grunnen bare trivelig. Vi fikk også spørsmål om vi hadde sett Silje fra en forgrått frøning, noe vi riktig nok måtte si at vi ikke hadde.
Søndagen var en toge hjem dag, og da var me alle samde om at det hadde vore ein gild tur!
Thank you, Siripiri! Det va hjælma tyle å værra sjå de, og at du kje ha glømt de du ha lærd tå å tållå døl:)
(Denne bloggen er skrevet i flere omganger, sånn går det når man er så travel student som meg. Men nå er den i alle fall ferdig)
9. oktober 2006
Hva er en 80-talls pizza?
Mmm, pizza!
Jeg leste i et går om noen som brukte å lage seg 80- talls pizza, og lurte på hva det er. Har etter et halvt døgns tenkning kommet fram til at det nok er det som jeg kaller pizza. Bare pizza. Altså en gjærdeig med kjøttdeig i tomatsaus, og ost på toppen. Det man lagde da vi hadde bare NRK, da snowjoggs var moderne før første gang (har observert dem til salg.. skrekk og gru) - og altså før vi hadde fått ting som pepperoni, mais og andre utenlandske ting. Og før Grandis var Norges nasjonalrett. Og lenge før det var noe som hette Lørdagspizza - med copyright.
Jeg får bilder i hodet. Fra tiden før jeg likte ketchup, fordi det lignet på blod. Av familiekos til Dan Børge og LørDan. Jeg hadde fått på meg BALL- joggedressen jeg hadde arva etter de store, tøffe fetterne mine og TV-godt posen var fortært til Midt i Smørøyet. Og pizzaen (nå; 80-talls pizza) bobla i ovnen. Pappa og jeg så på Dagsrevyen med Svein Bryn, som før gikk kl 1930, og alt var klart for lørdagskos.
Gammel og grå
Og med ett føler jeg meg gammel. Veldig gammel. Jeg er det man egentlig skal kunne kalle voksen. Når jeg var liten synes jeg at alle over 15 var voksen. Og det var nokså lenge at jeg trodde at når jeg nådde den gyldne, voksne alder av 23 kom jeg til å:
- være gift
- være ferdig utdannet (lærer, ja, eller kantinedame da...)
- ha mitt eget hus
- ha min helt egen baby
- ha voksne hobbyer som sangkor eller lefsebaking
Hvis vi da tar en oppsummering etter at jeg har vært 23 i hele to måneder:
- jeg er vel det man kan kalle ekstremsingel
- jeg vet enda ikke hva jeg skal bli, men jeg jobber med å få masse studielån da
- jeg bor på hybel i et hus som er gjennomført 60-talls
- jeg har ikke sett snurten til noe baby, og vil ikke tro jeg ser noen de neste 9 mnd i hvertfall
- jeg har i grunnen ingen hobbyer, what so ever.
Kanskje det ikke skjer før man er på nippet til å bli 24 år? Det er i allefall en nokså deprimerende oppsummering vil jeg påstå, selv om dette ikke nødvendigvis er mine mål i dag. Dette året er det minst fire av mine tidligere klassekamerater som har formert seg, det er i allefall fem som har kjøpt seg et sted å bo, to har giftet seg, mange har sikkert blitt samboere og resten vet ialelfall hva de skal bli. Neida, tanken skremmer ikke den.... Jeg bare føler at jeg allerede henger lysår etter i "bli voksen" utviklingen.
Korsveg
Jeg befinner meg midt i mellom å være 18 år og å være 28 år. Midt i mellom tenåring og snart tredve. Midt i mellom en ubekymret ungdomstid der fest og bilkjøring var mest viktig og det jeg vil tro er et mer forpliktende liv som 28-åring. Og det er akkurat der jeg føler at jeg er - midt mellom fest og anvar. Så derfor gidder jeg ikke å velge, jeg regner mer at dette går av seg selv. Så det skal bli spennende å se hva som skjer når jeg skal ha en oppsummering som 28-åring. For dagens ligger nærmere 18 enn 28.
Oppskrift
Jeg er en 80-talls pizza. Jeg er tross alt født på tidlig 80-tall. Det er bare det at hittil består jeg bare av gjærdeig, mens jeg mangler topping og ost. Jeg venter på å bli en Milleniumspizza, med fancy topping.
- og bare sånn til informasjon - jeg har spist 80-talls pizza til middag/frokost/kveldsmat i dag:)
3. oktober 2006
Greit,greit,greit...
Jeg tar selvkritikk. Jeg vifter med det hvite flagget. Jeg løfter hendene i været og innrømmer mitt nederlag. Selv om det svir. Og jeg ikke sier meg skyldig på alle punkter.
Det er ikke sommer lengre. Med dette henviser jeg til min jubel over klimaendringer her før helga. Det er faktisk høst. Jeg har vært hjemme på vakre Lesjaskog i helga, og der var det velgid høstete med oransjefarger og dogg. Heldigvis var det ikke antydning til det uoppdragne stoffet snø, men jeg kunne tydelig se at sommeren var over. Jeg bare ville ikke innrømme det for meg selv før i dag. Det er hardt å innse at det finnes minusgrader når man har hatt sommer i over ni måneder. Martnasforkjølelsen er obligatorisk. Jeg hørte på meg selv og tok på ullsokker, hørte på mamsen og tok på ekstra genser - og hørte på pappa og ikke tok på stilongs. jeg burde kanskje også ta hintet når jeg er den eneste som går ut den 1.oktober i sandaler, eller den eneste som drikker kaffe ute i t-skjorte. Jeg tar selvkritikk.
Dermed våknet jeg i dag med en følelse av at noen har stappa en rotte i hver lunge. Og jeg blir bekymret for at min gamle venn mr. Bronkitt skal komme på besøk igjen. Klart det hadde vært bedre å ha brokitt når man har seng, dyne, te og TV. I forhold til at man er ute på haiketur i Botswana og vasse i gjørme midt på natta. Jeg bare har ikke tid til å være syk før sånn ca. til sommeren. Så nå svetter og fryser jeg om hverandre, og jeg trenger en venn! Og en "stakkars Astrid" plakat...
Jeg sier fremdeles heia klimaendringer da, jeg må bare passe på at jeg justerer meg i takt med dem.
Det er ikke sommer lengre. Med dette henviser jeg til min jubel over klimaendringer her før helga. Det er faktisk høst. Jeg har vært hjemme på vakre Lesjaskog i helga, og der var det velgid høstete med oransjefarger og dogg. Heldigvis var det ikke antydning til det uoppdragne stoffet snø, men jeg kunne tydelig se at sommeren var over. Jeg bare ville ikke innrømme det for meg selv før i dag. Det er hardt å innse at det finnes minusgrader når man har hatt sommer i over ni måneder. Martnasforkjølelsen er obligatorisk. Jeg hørte på meg selv og tok på ullsokker, hørte på mamsen og tok på ekstra genser - og hørte på pappa og ikke tok på stilongs. jeg burde kanskje også ta hintet når jeg er den eneste som går ut den 1.oktober i sandaler, eller den eneste som drikker kaffe ute i t-skjorte. Jeg tar selvkritikk.
Dermed våknet jeg i dag med en følelse av at noen har stappa en rotte i hver lunge. Og jeg blir bekymret for at min gamle venn mr. Bronkitt skal komme på besøk igjen. Klart det hadde vært bedre å ha brokitt når man har seng, dyne, te og TV. I forhold til at man er ute på haiketur i Botswana og vasse i gjørme midt på natta. Jeg bare har ikke tid til å være syk før sånn ca. til sommeren. Så nå svetter og fryser jeg om hverandre, og jeg trenger en venn! Og en "stakkars Astrid" plakat...
Jeg sier fremdeles heia klimaendringer da, jeg må bare passe på at jeg justerer meg i takt med dem.
'N lyt nå åt, gut!
I helga har jeg vært på norddalens store årlige hending. Otta martnan. Jeg kjenner sommerfuglene i magen og begynner å hoppe i setet når jeg på tur nedover får se tivoliet. I år bestemte jeg meg for at jeg til neste martna skulle ta meg fri en uke, og skaffe meg ukeskort til martnan. Dette var dog på tur inn. Martnan har vært fast post på programmet så lenge jeg kan huske. Men hva skjer egentlig med martnan? Det har i alle år vært sagt at det man kan få kjøpt på martnan er "juggel og pysje". Og nå stemmer det faktisk, det er ikke annet å kjøpe en "juggel og pysje." Det ser ut som det har styrta et pakistansk passasjerfly fyllt med juggel og plagiat t-skjorter, midt i et slakteri. Hvis du ikke var under ti, eller en av 15- åringene som holdt oppe tradisjonen med ølsekk - er det ingenting å av interesse.
Min hovedgrunn til å reise på martnan i år var at jeg skulle på konsert med det derre bandet, Du vet, dessa der. De som spiller sånn morsom norsk musikk, de som kommer fra Molde og leter etter Erik Vea. Hvem er det nå igjen? Det er jo .... Di Derre der jo! (Vet at den der var litt gammel, men den er jo like morsom, ikke sant?) Vel, jeg gledet meg i allefall til å være lutter øre. Det var bare det at i år skulle martnaskomiteen gjøre alt for å unngå at det skulle bli et rettelig got, gammeldags, norddølsk fyllekalas inne på martnasplassen. Dette med tanke på Turbonegerkonserten i fjor, med den mye omtale raideren. På dette grunnlag startet Di Derre konserten samtidig med barne- TV. Vi stilte oss opp foran scenen og lurte på hva dette skulle bli for konsert. For stakkars Di Derre, det skal litt til å få trauste norddøler i stemning. For det første er det viktig å stille seg så langt borte fra scena som mulig, for kommer man for langt fram kan man jo bli kulturell og naboen kan kanskje se oss. Det er også viktig å vise at du ikke er der fordi du liker musikken. Da stiller vi oss med armene i kors og med nesen i sky, bare for å vise at dette her kan de sikkert ingenting om disse romsdølene. Å være med på allsang det er absolutt ikke aktuelt, man har da betalt inngang og trenger ikke å bidra. De eneste som var aktive på denne konserten var de før nevnte med ølsekk, som begynte å ropte etter sangen "Jenter" allerede etter første låt. Mr.Jo Nesbø himself repliserte da fint: "Har du det travelt du, eller?" - og ventet med å spille sangen.
Etter oppmodning fra arrangøren kom folk etterhvert litt lengre fram mot scena, og det begynte å rykke i føttene til folk. Om dette var rytmesans eller lengting etter lørdagspilsen, vites ikke. Det så jo bedre ut. Stort bedre publikum enn dette ble det ikke, selv om "dessa dær" prøvde så godt de kunne. Det taes også forbehold om at det var bedre lengre fram, siden alle menn over 1.90 hadde plassert seg foran meg og tok utsikten. Det var ingen som ville løfte meg opp heller. Dumminger. Det skal bli sagt at det var antydning til hopping under ekstranummeret (Eller eventuelt at folk ville holde varmen...) Konklusjon: bra band - dårlig publikum.
Etter konserten var det min tur til å føle meg høy. Som den eneste edru personen over 1.40 i kø for å kjøre "tekopper". Og det er alltid bra, ønsker meg sånn til jul. Så var det å sette snuten hjemover for å snuse etter et vorspiel.
Med tanke på det ukespasset - jeg tror jeg drøyer'n.
Min hovedgrunn til å reise på martnan i år var at jeg skulle på konsert med det derre bandet, Du vet, dessa der. De som spiller sånn morsom norsk musikk, de som kommer fra Molde og leter etter Erik Vea. Hvem er det nå igjen? Det er jo .... Di Derre der jo! (Vet at den der var litt gammel, men den er jo like morsom, ikke sant?) Vel, jeg gledet meg i allefall til å være lutter øre. Det var bare det at i år skulle martnaskomiteen gjøre alt for å unngå at det skulle bli et rettelig got, gammeldags, norddølsk fyllekalas inne på martnasplassen. Dette med tanke på Turbonegerkonserten i fjor, med den mye omtale raideren. På dette grunnlag startet Di Derre konserten samtidig med barne- TV. Vi stilte oss opp foran scenen og lurte på hva dette skulle bli for konsert. For stakkars Di Derre, det skal litt til å få trauste norddøler i stemning. For det første er det viktig å stille seg så langt borte fra scena som mulig, for kommer man for langt fram kan man jo bli kulturell og naboen kan kanskje se oss. Det er også viktig å vise at du ikke er der fordi du liker musikken. Da stiller vi oss med armene i kors og med nesen i sky, bare for å vise at dette her kan de sikkert ingenting om disse romsdølene. Å være med på allsang det er absolutt ikke aktuelt, man har da betalt inngang og trenger ikke å bidra. De eneste som var aktive på denne konserten var de før nevnte med ølsekk, som begynte å ropte etter sangen "Jenter" allerede etter første låt. Mr.Jo Nesbø himself repliserte da fint: "Har du det travelt du, eller?" - og ventet med å spille sangen.
Etter oppmodning fra arrangøren kom folk etterhvert litt lengre fram mot scena, og det begynte å rykke i føttene til folk. Om dette var rytmesans eller lengting etter lørdagspilsen, vites ikke. Det så jo bedre ut. Stort bedre publikum enn dette ble det ikke, selv om "dessa dær" prøvde så godt de kunne. Det taes også forbehold om at det var bedre lengre fram, siden alle menn over 1.90 hadde plassert seg foran meg og tok utsikten. Det var ingen som ville løfte meg opp heller. Dumminger. Det skal bli sagt at det var antydning til hopping under ekstranummeret (Eller eventuelt at folk ville holde varmen...) Konklusjon: bra band - dårlig publikum.
Etter konserten var det min tur til å føle meg høy. Som den eneste edru personen over 1.40 i kø for å kjøre "tekopper". Og det er alltid bra, ønsker meg sånn til jul. Så var det å sette snuten hjemover for å snuse etter et vorspiel.
Med tanke på det ukespasset - jeg tror jeg drøyer'n.
Abonner på:
Innlegg (Atom)