The coffee that made the difference.

Tre glade voldastudentar rusla ein dag ned til reiskantoor i Windhoek by. Etter at dei hadde gaatt langt og lenge og lenger enn veldig langt med vonde sko, kom dei endeleg fram til maalet. Dei maatte fyrst spoerje seg fram til den sjuande ansatte i bedrifta foer dei fekk greie paa forskjellige prisar paa bussar som skulle ta dei til det sagnomsuste landet Soer- Afrika. Dei tre studentane bestemte seg for aa reise med den billegaste bussen (Bailey's - men det hadde ikkje noko med navnet aa gjere...) sidan den einaste skilnaden skulle vere at me ikkje fekk kaffi ombord. Paa fredag moette studentane opp, klare for ein svippbusstur paa 19 timar. Denne bussen med det fine namnet var daa ein typisk afrikabuss, der dei hadde klemt inn fem seter som ikkje gjekk an aa legge ned i breidda. Vi rynka paa nasen, men tenkte at den einaste forskjellen er jo denne kaffien. Dette varte daa heilt til lukusfartoeyet Intercape Mainliner kom opp paa sida av oss. Og eg kan fortelje dykk, det var ikkje berre kaffien som gjorde forskjell paa oss. For 100 kr ekstra kunne ein i loepet av desse 19 timane nyte baade kaffi og te, toalett, sjaa paa film, faa pledd og sleppe aa fryse kvakt i hjel, puter - og attpaa til gaa fyrst i passkontrollen. I dag har dei tre voldastudentane kjoept seg billettar attende til Windhoek med mainlineren.

Everywhere you go, always take the weather with you...

Vi befinner oss naa i Paarl i Soer- Afrika, der vi bor hos den klin hakke tullaate vertsfamilien til Kristine. Moren har fortalt oss baade om foedsler, prevensjonsbruk og hvem vi boer gifte oss med. Det som er tingen er at denne familien har svoemmebasseng. Dette tenkte vi aa benytte da vi pakket sekken, og pakket fo9r godvaer og sydentur. Det er bare at det er jo iskaldt her, jeg vurderte aa kjope meg lue og skjerf i gaar. For dette regnet foelger jo etter oss samme hvor vi drar. Til oerkenen og Swakop - regn. Vi roemmer tilbake til byen - regn. og vi drar til Soer- Afrika- regn. Jeg kna trygt si at vaeret den 4.mai kommer til aa vaere regn. For det har jeg tatt med fra her.

Bensinstasjon og bamsesprit

De fleste vet Astrid og Texaco rimer veldig bra. Astrid og Shell derimot, det er en helt annen historie. For aa begynne denne historien maa vi gaa tilbake til skjaertorsdag kveld. De flittige turis- eeh, nei - studentene Kristine og Astrid hadde brukt dagen til aa handle og gikk innom en bottle shop for aa faa tak i noe god gammeldags vodka paa tur hjem. Det er da tross alt paaske bare en gang i aaret. Vel hjemme lagde vi oss en forteffelig gourmetmikrolasagne og puttet den billigste, russiske bamsespriten i kjoeleskapet.

Men saa. Kjoeleskapet ble aapnet, og der triller kosebamsen vaar sakte ut. Den treffet gulvet, og pang - bunnen gaar av og gulvteppet vaart faar sin saart tiltrengte rens. Det er bare at vi faar ikke vaar saart tiltrengte sprit. Etter litt sutring over en rusbrus, bestemmer vi oss for aa stappe BH'n full av penger og finne naermeste bottle shop. Vi tasler til den i nabolaget, som ubeleilig nok var stengt. Vi skal jo helst ikke vaere ute etter at det er moerkt, men maa man saa maa man! Vi kaprer en taxi og Astrid guider til en bottle shop hun vet om i et litt morsomt s t roek. Dette er da ogsaa favorittpuben til studentene paa skolen. Kristine vil ikke inn, og Astrid skal gjoere seg saa usynlig som mulig og loepe inn og skaffe varene. Det er bare det at alle vil jo snakke, og for oeyeblikket var Astrid sto i afrikaans. Gode unnskyldninger dukket opp som fluer paa en kubaesj og Astrid kom seg ut i taxien igjen - der Kristine hadde laget en dekkhistorie om at vi var svenske. Vi klarte aa komme oss velberget hjem, med sprit!

Vi skulle egentlig ut med Ina, men Clinton og vennene hans (takke seg til Thomas toget...) skulle ogsaa drikke sin roedvin og cola i vaar bakgaard og de ble vaar gjeng for kvelden. Clintons venn spurte meg om jeg ville gifte meg med ham, og jeg sa nei takk du. Han lurte paa hvorfor, og jeg sa at jeg kan da vel ikke gifte meg med noen som jeg ikke kjenner. Dette skulle ikke vaere noe problem mente han vi kunne gifte oss, saa bli kjent og hvis vi ikke likte hverandre var det bare aa skille seg. Hurra for denne moralen!! Etter raaning i verdens gamleste ford (jeg synes synd paa den...) og aa ha vaert paa sagnomsuste La Dee Das var sjaafoeren forsvunnet. Saa da var det aa kjoere taxi hjem, for aa komme seg i seng foer sola kom og lagde stein av meg.

Langfredag var faktisk den lengste fredagen jeg har vaert borti. Vi skulle egentlig vaere med Collin fra colleget i en Herero begravelse, men da vi ikke kunne komme oss dit skulle vi til landsbyen hans i stedet. Vi hadde jo lagt oss klokka seks, saa aa staa opp klokka 12 var litt tidlig. Men klokka 13h00 sharp var vi paa plass paa colleget. Collin var ogsaa merkelig presis, og vi satte nesen mot Klein Windhoek der vi skulle faa haik til Gobabis. Etterhvert betalte vi 40$ hver for aa sitte inneklemte bak i en pick- up sammen med 6 andre i trivelilge 20 mil. Disse afrikanerne behovde jo ikke aa bevege paa sg en gang, mens vi nordmennen nok en gang slet med sovende rumper og andre usamarbiedsvillige kroppsdeler.

Ved godt mot satte vi oss ned paa shell i Gobabis for aa faa haik de siste 15 milene til Epokiro. Vi maatte da kjoepe ol og alt annet som Collin ville ha. Vi diskutere bruk av hasj, og sa at vi synes at det var farlig aa gjoere hver dag. Da fortalte han oss at han roeyker hasj hver dag. Vi forsto braat hvorfor han tok saa lite initiativ til aa skaffe haik. Men de som ville ha med folk skulle visst komme bort.

Tiden gikk, Collin roeykte hasj og drakk ol mens vi drakk cola og kaffe. Astrid kom seg gjennom alle sanger hun kunne om at det blir likar i morra og gaatt fram og tilbake nesten en billion ganger. Etter fem timer paa Shell i Gobabis begynte det aa bli moerkt og myggete. Saa vi bestemte oss for aa gi opp og dra hjem. Saa var vi de eneste passasjerene i en m inibuss som kjoerte oss til doera. Der var Heidi og Christel kommet paa besoek. Globetrottarane Kristine og Astrid avslutta kvelden med rodvin og tomatsuppe.

Collin lot hoere fra seg dagen etter, men her henviser jeg til fru Kristine for kommentar;)

Ellers: skal snart til Cape Town og snart hjem. jeg har enda ikke kjoept en eneste souvernir eller gave. Men jeg har da alltids bloggen og en tom konto som kan minne meg om turen...

Oppdatering sa du??

Nei, det har vi ikke hoert om....

Tror nok det heller maa bli et langvarig prosjekt aa faa inn alle merkelige opplevelser her. De siste ukene har vi gjort det til en sport aa samle paa gode historier (det vil si: episoder som egentlig ikke er bra, men som blir bra fordi jeg alltid kommer med kommentaren "jaja, det blir naa en god historie om ikke annet")

God historie 1:
Astrid og Kristine har gledet seg lenge til aa gaa paa kino, og vi tar oss god tid og kommer oss innom ikke mindre enn tre forskjellige kafeer paa Marua Mall foer vi kjoeper popcorn og benker oss for aa se "Wlk the Line". Naar mam i tre mnd ikke har hatt noe firkantet aa se paa (unntatt radioen da, men det blir ikke samme scwungen) saa blir kino som juleaften og kreppapir paa en gang. Det var bare det at nesten midtvegs i filmen, saa gikk stroemmen. I hele byen. Noedaggregatet kom i gang, men det moroa varte ikke lenge. Saa der satt vi da, i en kinosal som var moerkere enn moerk. Etter en stund kom de inn og hentet oss med stearinlys(!). Moerkt paa kino, men enda moerkere i pausen.

Saa da var det aa tasse ut for aa skaffe en taxi, som vi egentlig ikke skal ta i moerket og uten stroem ble det MOERKT. Men etter aa ha sunget paa Jokkes "For en herlig dag" og staatt i naerheten av noen vi trodde var en sikkerhetsmann kom det endelig en taximann som kjoerte oss hjem. Vi fikk se ferdig filmen en annen dag, og den var veldig bra.

Vaeret er temmelig mot oss for tiden, vi reiste i helgen til kysten, oerkenen og Swakopmund og da regnet det der for foerste gang paa fem aar. Boer gro paa mag litt mer gullhaar jeg. Jeg har aldri sett saa mye gjoerme i hele mitt liv, i swakopmund sentrum kunne vi dra brekket i gjoerma med den flotte leiebilen vaar. Saa da kunne vi ikke reise til sanddynene, fordi der var det ingen veger mer. Jippi!

Ellers skal jeg i morgen reise til Soer- Afrika for aa laere mer om lommetyver og annet pakk. Godt det begynner aa bli minimalt igjen i lommene mine da:/ Skal vel proeve aa faa med oss de viktigste turisttingene i Cape'rn i hvertfall. Ogsaa har jeg hoert rykter om at det finnes et sted det gaar ann aa hoppe 260 meter i strikk, det er jo over dobbelt saa langt som jeg hoppet utfor i Zambia. Men, hvis jeg teller alle gangene jeg spratt opp og ned har jeg myyye mer enn 260 meter.

fest 5.mai! ok??

Dei siste vekene i Astrids liv.

(ikke saann helt bokstavelig, men noen ganger har jeg faktisk foelt det paa den maaten...)

Foerst maa jeg begynne med en unnskyldning, her sier jeg at alle maa folge meg paa bloggen min ogsaa skriver jeg ingenting. Fy skam seg, Astrid! Det har jo blitt en afrikaner av deg, lover og lover og kommer aldri til doera?!?

Dette blir da foerste del av en oppdatering av de fire siste ukene. Du kan like godt hente en kopp te, eller ol i disse paasketider (appelsin er ogsaa lov)- for dette kan ta tid. Og jeg begynner med det siste foerst.

Har naa vaert tilbake i Windhoek i to uker, og jeg lurer litt paa hvor i alle dager de har blitt av. Vi skal da skrive oppgave som en del av dette studiet, og jeg har jobbet iherdig med den. I saann ca to dager... Ellers har vi solt oss i regnvaer (rust er bedre enn ingenting), jagd ut store, og da mener jeg STORE innsekter fra huset vaart, og - jeg maa komme tilbake til dere siden for naa kom den alltid like sprudlende dataromdama Juanita og jager meg ut. Vi liker ikke henne

har hoert rykter om at det er paaske, saa GOD PAASKE til dere alle. Jeg tror det ikke foer jeg faar se en kvikk lunsj.

Fortsettelse foelger.