Greit,greit,greit...

Jeg tar selvkritikk. Jeg vifter med det hvite flagget. Jeg løfter hendene i været og innrømmer mitt nederlag. Selv om det svir. Og jeg ikke sier meg skyldig på alle punkter.

Det er ikke sommer lengre. Med dette henviser jeg til min jubel over klimaendringer her før helga. Det er faktisk høst. Jeg har vært hjemme på vakre Lesjaskog i helga, og der var det velgid høstete med oransjefarger og dogg. Heldigvis var det ikke antydning til det uoppdragne stoffet snø, men jeg kunne tydelig se at sommeren var over. Jeg bare ville ikke innrømme det for meg selv før i dag. Det er hardt å innse at det finnes minusgrader når man har hatt sommer i over ni måneder. Martnasforkjølelsen er obligatorisk. Jeg hørte på meg selv og tok på ullsokker, hørte på mamsen og tok på ekstra genser - og hørte på pappa og ikke tok på stilongs. jeg burde kanskje også ta hintet når jeg er den eneste som går ut den 1.oktober i sandaler, eller den eneste som drikker kaffe ute i t-skjorte. Jeg tar selvkritikk.

Dermed våknet jeg i dag med en følelse av at noen har stappa en rotte i hver lunge. Og jeg blir bekymret for at min gamle venn mr. Bronkitt skal komme på besøk igjen. Klart det hadde vært bedre å ha brokitt når man har seng, dyne, te og TV. I forhold til at man er ute på haiketur i Botswana og vasse i gjørme midt på natta. Jeg bare har ikke tid til å være syk før sånn ca. til sommeren. Så nå svetter og fryser jeg om hverandre, og jeg trenger en venn! Og en "stakkars Astrid" plakat...

Jeg sier fremdeles heia klimaendringer da, jeg må bare passe på at jeg justerer meg i takt med dem.