Det er skjebnen!

Skjebnen, jeg tror på skjebnen. Av og til skjer det ting i livet ditt som gjør at du tenker at dette, dette det MÅ være forutbestemt. At dette er tegn du må ta alvorlig og som du har ventet på hele livet. Bare hør her:

Kaching!

I går var forfatteren trevelt opptatt med å se hvor mange ganger hun klarte å gå opp og ned trappa bak scena på Kulturhuset Banken. Nesten av fri vilje. Forfatteren hadde tatt på seg det ærefulle oppdrag å være backstage og å være inspisient på Teaterdagene på Lillehammer. Dette kan man egentlig kalle "ansvarlig for bananer, te og saltstenger" og "bære stoler ut på scenen en gang anxvarlig" Det høres ikke så vanskelig ut, noe det heller ikke er. Men det innebærer en del løping i de trappene. Saltstenger er tungt må vite. Etter å ha sliltt ut armene på å bære alt det de store artistene hadde på raiderne sine (bananer og saltstenger...) , fant dagens helt ut at det måtte være på tide med litt middag. Etter å ha mast meg til en annen mat enn det Cafè Banken egentlig har, var det første jeg klarte å knuse et glass. Kaching! Dyveke var flink pike og kom med kosten sin. Middagen var god, men på tur ut klarer dagens helt å knuse nok et glass. Denne gang, flau på ordentlig. Alle banan og stol oppgaver var fullført og ryddingen var i gang. Dere kan vel kanskje gjette hva som skjedde? Ja, riktig. Kaching! Et glass i gulvet, nok en snill person med kost og støvbrett. Da tok jeg hintet. Satte meg i bilen(som jeg hadde klart å skru av lysene på:)), hamstra mat på Steitåil (det er lov å kose seg litt ekstra når man har det travelt...) og fikk tatt meg en nelfjortjent nattapils. Uten å knuse noe som helst mer.

Schplæsj!

Skjebnen har også hatt innvirkning på mitt liv på andre områder. I samband med en før nevnte nattapilsen fant jeg ut at jeg skulle legge min lenge etterlengtede Pepsi Max i frysen. Sånn at den skulle bli litt kald. Tolv timer senere var den litt mer enn litt kald. Mer som dypfryst. Skuffa,o'så skuffa satte jeg lø pæpsi til tining. Korken hadde jeg heldigvis husket å ta av korka, men når jeg furtende hadde plassert meg i soafen med et glass flau Bris hørte jeg merkelige lyder fra kjøkkenet. Jeg bestemte meg for at, greit, jeg kan stå opp. Dette bare for å se på at den før nevnte Pepsi Max flaksa hadde bestemt seg for å lage oversvømmelse på kjøkkenbenken. Enda mer skuffa tørket jeg opp det verste sølet og tok en kopp te. Det finnes da mer Pepsi Max her i verden. Anita skulle på butikken, og jeg lurte på om hun ikke kunne kjøpe med en Pepsi Max til meg. Med Pepsi Max på veg slappet jeg av. Helt til jeg hørte noe god,gammeldags trøndersk banning nede i gangen. Anita hadde da greid å slippe flaska i gulvet, noe som medførte at det var brus over hver kvadratcentimeter av gangen. Og ingenting i flaska. Det ble tørka opp, men det kommer nok fremdeles til å være litt seigt der i noen år. Også er det jo kanskje et tegn når langkosten er full av hybelkaniner....

Så, skjebnen er at jeg sitter her Pepsi Max løs og bare venter på å tøffe inn til Banken for å være konfransier på "vidope scene". Med mål om å drikke solo av plastglass.