Fotproblemer

I det siste har jeg hatt store forproblemer, det er nesten så jeg lurer på om jeg ikke skal kutte dem av først som sist.

Fotproblem 1

På torsdag kunne 1. år KPL gå i gang med arrangering av Lillehammers første Kulturnatt. Det var bare det at det ikke akkurat var vær som fristet folk til å være ute. Jeg hadde kledd godt på meg med både ullsokker og stilongs, og hadde fått sendt sko fra hjemme for anledningen. Men det var disse som første problemene med seg. Egentlig gode sko, men når jeg kom fram til sentrum kunne jeg allerede merke at hælen min gjorde vondt. De eneste vanntette skoene jeg har, ødela jeg hælen på ved sånn cirka første gangs bruk. Men det har ikke gjort så mye. Helt inntil da. Mitt hovedfabelaktige innslag på denne kulturnatta var en lokalhistorisk vandring. Jeg bega meg mot Lilletorget, hvor jeg skulle befinne meg med min flotte vandringsplakat. På vegen dit gikk det hull på gnagsåret, og jeg måtte bite i sitronen. Inn på Euro Sko for å spørre etter det billigste og mest vanntette de hadde. Fem minutter senere var jeg den stolte eier av et par cherox, så jeg kunne plaske i sølepyttene på tur over plassen. I det jeg sto og ventet på guiden fant jeg ut at jeg skulle hatt parkdress også. For når det drypper av lua di og den vanntette jakka di begynner å gi etter - det er da noen sier at du føler at du lever. Jeg følte mer at jeg var på tur til å dø. Ihvertfall etter at alle de tre andre som ville være med på vandringen møtte opp, og vi kunne toge oss avgårde. Men de som var med var fornøyde da.

Ellers gikk kulturnatt veldig bra. Fulle hus på alle inne arrangement, og vi fikk sjampis når vi var ferdige. Etter at jeg og cheroxene mine hadde leid sykkelen min som hadde vært på ferie i byen en måned hjem, kunne jeg endelig finne puta klokka halv seks.

Fotproblem 2

Med torsdagens gnagsår opplevelse som levende bevis på venstre hæl, burde jeg i grunnen ha lært. At jeg heller ikke er noen ekspert i å bevege mer lengre distanser på høyhælte sko burde jeg også ha husker på. Men neida, her hadde jeg jo kjøpt meg nye klær og da må man jo også ha høye hæler til. Med lånte sko dro Astrid på vorspiel. Dette gikk jo bra, for jeg satt jo mest i ro. Helt til jeg kom på Brenneriet. Da merket jeg at beina mine allerede hadde fått nok av de derre hælene. Så jeg måtte ta dansepauser, for jeg flink til å se stilig ut når jeg sitter med høye hæler. Etter å ha snakket med noen svenske ski-instruktører og "called a nordlending bluff" ville Cathrine gå hjem. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ville vente til Renate var ferdig på jobb for å få skyss hjem. Men brått skulle jeg være med å gå. Det er jo ikke langt i det hele tatt, og etter å ha vurdert taxikøen fant jeg ut at jeg hadde nådd å gå fra byen og hjem tre ganger før det var min tur. Men det tok ikke mange meterene til før jeg tok en ny bestemmelse. Her var det bedre å gå uten sko. Så Astrid tråkket seg hjemover med skoene i hånda, den 18. november midt på natta. Problemet var ikke at det var så kaldt, men som de der småsteinene stikker i foten da gitt! Etter mye sutring så kom jeg meg endelig hjem og fikk stukket beina i dusjen. Har ikke blitt forkjølet som jeg trodde - men jeg har såre bein. Og gnagsår.