Ka fan e vitsen?

I dag oppdaget jeg en gammel glede for fullt. For hva er vel mer spennede enn å sende lapper i timen? Ikke bare en lapp med en kort beskjed, men en hel tullesamtale på penn og papir. Det man kan kalle gamledagers MSN. Gleden over å klare å administrere flere lappesamtaler på en gang, og passe på å sende dem akkurat i det læreren (eller foreleseren som det egentlig heter her) snur ryggen til. Dette er virkelig en kunst. Og det er mye bedre enn alle disse nymotes chattegreiene.

Etter å ha nyoppdaget denne gamle oppfinnelsen taslet jeg glad og fornøyd opp i kantian. Der så det ut som om det snart skulle bli krig, for makan til kø har jeg aldri sett der før. Etter å ha bestemt meg for å stå høggende i ro midt i kantina til det verste var over (dette vil si at jeg sto plassert sånn at folk måtte riste på hodet å gå rundt), fikk jeg endelig grabbet tak i noe som vat etandes. Disse kursmenneskene hadde bare spist nesten all maten. Jeg stilte meg i kø med knekkebrødene mine, og kom her mellom to damer som tydeligvis var på det samme kurset. Disse damene diskuterer en overskrift på forsiden av Dagbladet da gullkornet kommer:

'What's the point,lissom?'

Jeg ble helt paff. Og dette fra en dame som ser ut som hun snart skal bikke 50, og knapt har sett noe annet enn kaffe og Prince i hele sitt liv (red.anm: jada, jeg vet det. Men jeg er ikke 50 enda) Damen forlot køen, mens jeg ble stående igjen med haka på knærne. Jeg hadde forventet denne kommentaren fra ei jente på 14, men ikke fra ei på 50. Eller kanskje det er når man blir 50 man begynner å bruke det? Det er ikke et av mine mest brukte uttrykk i hvertfall.