Polferd

Noen ganger så vet man bare hvordan det kjentes. For folk som Nansen og Amundsen når de var på sine poler. Som Lindbergh når han landa og innså at han faktisk hadde landa. Som å være Armstrong og ta en spasertur på the good old moon. Jeg har vært på min polferd. På flere måter.

Som kjent for større deler av befolkningen har Astrid beslutningsvegring. Å finne ut hva man skal ha på brødskiva er like ille hver morgen. Men Astrid fant til slutt ut hva som skulle stå på programmet denne helgen. Astrid ble med Kristin til hennes hjemsted Flisa. Det er flaut å innrømme, men jeg har ikke vært nord for Trondheim. Her har vi globetrotteren sin,jadda. Og jeg kan såvidt erindre at jeg var på Flisakanter en gang langt tilbake i forrige århundre.

Derfor var det med spenning at vi med skyss av Kristins rånekompis bega oss fra Hamar retning Flisa. Og som antatt. Det første jeg fikk oppleve av Flisa,var Rogers Pit-Stop - som Essostasjonen så klingende flott lød. Så da fikk jeg med meg litt råning av beste sort, pluss opp og ned gata/stripa/bana/hovedgata før vi råna i retning Kristins casaplaza.

Her startet da et av mine hovedmål for turen. Å lære meg dialekten. Fant først ut at det stort sett er å putte inn æ-er i alle ord. Sånn nesten: "Hæi, jæ, hætær Æstræd æg jæ ær hær pæ sprækkærs" I hverfall gjelder regelen på frasene "gærgætt" og "bætten ta færma".

Dagen etter kom Henrik, som er Kristins lillebror, på vekketokt. Jeg fant ut hva som må være medisin mot min kilefobi. Å bli vekt av en ukjent femåring. Selv om det medførte at jeg i halvsøvne kravla som en larve rundt i senga mens jeg prøvde å rope at jeg handler i uaktsomhet under kiling. Selv om jeg foretrekker å ikke bli kilt da.

Etter kilesjokkvekking, "Zetor'n"-synging og frækæst kunne vi sette nesen mot helgens hovedmål. Utlandet. En av verdens metropolene på linje med Roma og Paris. -> Charlottenberg. Det er ikke hver dag man kjører til utlandet i kø. For å komme fram til det norske kjøpesenteret med norske kunder og med svenske priser og svenske ansatte. For polferd nummer to Vi gjorde narr av alle andre som sikkert også gjorde narr av oss, der vi måtte ta pauser ut med de tunge lassene våre fra Systembolaget. Og med en tur innom tobakksbutikken og godtebutikken så ble det ordning. Slutt på den godtestoppen kan man si... Men det beste var at jeg fant mitt favorittøl fra Australia. Victoria Bitter. Det har vært savna. Og det var like godt som før. Bare at jeg ikke var i Australia.

Etter at et tusseladd fant ut at han likegodt skulle kjøre på speilet på bilen, kom vi oss hjem der det ble feira 5-års dag. Så da var det kake for alle penga! Trenger ikke middag når man har kake. Men jammen spiste vi ikke middag også. Og spist godis. Bra helg.

Etter en tur til Kristins pappa og hundehalvbror i går, så bar vi oss halvt i hjel på tur tilbake til Lillehammer. Det lyste lang veg at her hadde det vært harryhandling.

Godt å være harry. Jeg er egentlig harry. Bare noen sier fra den dagen jeg begynner å gå i TINE overtrekksdressen min hver dag. For da legger jeg opp.