Dørstokkmila

Pakkedager er uutholdelige. Jeg hater å pakke. Like mye som Odd hater måker. Jeg missliker sterkt det å skulle begynne å forflytte seg fra et sted til et annet. Det å skulle pakke et liv opp i en sekk, og prøve å ikke glemme noe.

Også er jeg ikke noe glad i å si ha det til folk. Ikke det at jeg begynner å grine, eller tror at jeg ikke skal se dem igjen. Jeg skulle bare ønske at det kunne være noen kjente og kjære i nærheten når jeg trenger å drikker kaffe og snakke om alt og ingenting. Eller bare få følelsen av å sitte på bakrommet.

Klarte til slutt å få pakket ferdig. Ett kvarter etter at jeg egentlig skulle ha reist fra mitt vakre, kjære Lesjaskog. Og jeg fikk gått dørstokkmila etter å ha sagt farvel til alle rom og alle ting. Ha det senga. Ha det stol. Ha det hus. Ha det, mamman og pappan min!

Eminent skyss og selskap til Gardermoen ble utført av Anita og Torstein, som med stø hånd og stø psyke førte med helt fram til Gardermoen. Dette gikk helt bra, selv om Torstein (og ikke Astrid...) ble stresset da vi hadde inntatt Peppes. Han var bekymret for om jeg skulle rekke flyet, og ga oss ti minutter til å spise opp maten sin på. Den som en gang blir gift med han kommer til å få et helvete på familieferie.

Snart satt vi på SK ettellerannet til Kjevik. Og sommerfuglene i magen kom. Men de døde brått. For jeg skulle jo ikke til Afrika. Jeg skulle til Mandal på forbredelseskurs. Og her er jeg.