Midtlivskrise

Kan man få flere midtlivskriser? Eller vil det da si at jeg, som nå er 23 år, bare blir 46 år?

I alle fall: Jeg har nå sett filmen "37 1/2". Igjen. En film som fikk sånn middels gode anmeldelser. Og en film som jeg hadde gitt 7 av 6 hvis jeg var anmelder. Første gangen jeg så den førte det til at jeg og Gina mi satt i hver vår sofa og gråt.

Men - hva sier det om meg som blir bergtatt av en film som handler om det å være over 37 år? Det er 14 år til jeg er like gammel som filmens hovedperson. Jeg må være mer voksen en jeg tror jeg er. Samtidig skremmer det enda mer. Det betyr at akkurat de spørsmålene som blir tatt opp i denne filmen stadig kommer nærmere meg. Grøss og gru.

På en måte er det godt å leve dette studentlivet. Skarve 6000 kroner detter inn på konto hver måned, og detter i grunnen ut fortere enn de kom. Hovedbekymringen er å komme seg opp om morgenen, ikke ha myngla mat og å rekke hjem til Greys.

Noen ganger må man bare stoppe opp og spørre seg selv: "Åkej..... Hva gjør jeg nå? Hvor står jeg? Hva gjør jeg? Har jeg noen plan? Hvor går vegen videre?" Hva gjør man egentlig når man nærmer seg en vegskille i livet? Jeg er ikke sikker på hva jeg skal etter juni. Jeg har en plan 4 måneder fram i tid, og jeg begynner å bli litt lei av å hvert eneste år ikke skulle vite hva man gjør litt lengre fram i tid enn et halvår. Spennende, men det blir jo av og til litt slitsomt å ikke kunne planlegge. Og ikke minst skummelt!

Så her er jeg i min første midtlivskrise, uten at jeg egentlig klarer å sette helt ord på det. Det hjelper ikke å gjøre opp status heller,for jeg finner ingen status.

Men. Den som følger med får se. Det gikk bra for Selma i filmen, da må det vel være en sjanse for at det skal gå bra med meg også.