28. januar 2007

Hvem er du?

Som er innom bloggen min fra Fjere i Telemark?

Jeg har prøvd å vri hodet mitt på alle slags måter opp til flere ganger, men jeg kan ikke en gang huske å ha hørt om plassen før. Ellers kan personen som befinner seg på Lysaker i Akershus også gi lyd fra seg.

Bare les og kos dere -sett tenna i tapeten alt du vil.

Men jeg er såpass nysgjerrig av natur at jeg kan få søvnproblemer av å fundere på dette!

(jfr. innlegget under...)

25. januar 2007

ViktigAstrid...

...på feil tidspunkt


I går mens Astrid var på kino ringte det fem stykker til henne. Og før Astrid fant det for godt å våkne i dag kunne hun også se at det hadde vært fem stykker som hadde prøvd å få tak i henne.

Det er bare så synd at når hun vil eller kan snakke med noen, da er det ingen som ringer.

23. januar 2007

Fremtidens kulturprosjektleder!

Inspirert av Mari og Cahtrine tenkte jeg at jeg skulle ta Famous Leader Test for å finne ut hvilken leder jeg er.Håper det har noe med at jeg tok bare 18 spørsmål og ikke den lange på 45. For her ble Cathrine Mor Theresa og Mari ble Mahatma Ghandi. Det er gode personer det. Men jeg tror ikke på sånne tester.

I hvertfall ikke når jeg ble







Og her går jeg på en lederutdanning? Det er vel bare en ting å si: Pass opp!

Ta testen her(hvis du tør da...) http://similarminds.com/leader.html

22. januar 2007

Polferd

Noen ganger så vet man bare hvordan det kjentes. For folk som Nansen og Amundsen når de var på sine poler. Som Lindbergh når han landa og innså at han faktisk hadde landa. Som å være Armstrong og ta en spasertur på the good old moon. Jeg har vært på min polferd. På flere måter.

Som kjent for større deler av befolkningen har Astrid beslutningsvegring. Å finne ut hva man skal ha på brødskiva er like ille hver morgen. Men Astrid fant til slutt ut hva som skulle stå på programmet denne helgen. Astrid ble med Kristin til hennes hjemsted Flisa. Det er flaut å innrømme, men jeg har ikke vært nord for Trondheim. Her har vi globetrotteren sin,jadda. Og jeg kan såvidt erindre at jeg var på Flisakanter en gang langt tilbake i forrige århundre.

Derfor var det med spenning at vi med skyss av Kristins rånekompis bega oss fra Hamar retning Flisa. Og som antatt. Det første jeg fikk oppleve av Flisa,var Rogers Pit-Stop - som Essostasjonen så klingende flott lød. Så da fikk jeg med meg litt råning av beste sort, pluss opp og ned gata/stripa/bana/hovedgata før vi råna i retning Kristins casaplaza.

Her startet da et av mine hovedmål for turen. Å lære meg dialekten. Fant først ut at det stort sett er å putte inn æ-er i alle ord. Sånn nesten: "Hæi, jæ, hætær Æstræd æg jæ ær hær pæ sprækkærs" I hverfall gjelder regelen på frasene "gærgætt" og "bætten ta færma".

Dagen etter kom Henrik, som er Kristins lillebror, på vekketokt. Jeg fant ut hva som må være medisin mot min kilefobi. Å bli vekt av en ukjent femåring. Selv om det medførte at jeg i halvsøvne kravla som en larve rundt i senga mens jeg prøvde å rope at jeg handler i uaktsomhet under kiling. Selv om jeg foretrekker å ikke bli kilt da.

Etter kilesjokkvekking, "Zetor'n"-synging og frækæst kunne vi sette nesen mot helgens hovedmål. Utlandet. En av verdens metropolene på linje med Roma og Paris. -> Charlottenberg. Det er ikke hver dag man kjører til utlandet i kø. For å komme fram til det norske kjøpesenteret med norske kunder og med svenske priser og svenske ansatte. For polferd nummer to Vi gjorde narr av alle andre som sikkert også gjorde narr av oss, der vi måtte ta pauser ut med de tunge lassene våre fra Systembolaget. Og med en tur innom tobakksbutikken og godtebutikken så ble det ordning. Slutt på den godtestoppen kan man si... Men det beste var at jeg fant mitt favorittøl fra Australia. Victoria Bitter. Det har vært savna. Og det var like godt som før. Bare at jeg ikke var i Australia.

Etter at et tusseladd fant ut at han likegodt skulle kjøre på speilet på bilen, kom vi oss hjem der det ble feira 5-års dag. Så da var det kake for alle penga! Trenger ikke middag når man har kake. Men jammen spiste vi ikke middag også. Og spist godis. Bra helg.

Etter en tur til Kristins pappa og hundehalvbror i går, så bar vi oss halvt i hjel på tur tilbake til Lillehammer. Det lyste lang veg at her hadde det vært harryhandling.

Godt å være harry. Jeg er egentlig harry. Bare noen sier fra den dagen jeg begynner å gå i TINE overtrekksdressen min hver dag. For da legger jeg opp.

Ond sirkel....

...er når det er så kaldt at man ikke orker å gå på Posten for å hente den nye vinterjakka si.


Jeg får ta det til våren.

Ikke så lenge igjen nå...

16. januar 2007

Folkens,folkens,folkens..

Det har gått tre døgn siden jeg installerte mitt fantastiske sitemeter som teller hvor mange som er innom bloggen min. Det er 42 stykker. Koselig, koselig at så mange er innom. Men hva er det jeg ser??

Ingen kommentarer. Zero.Zip. Nichts.

Astrid = skuffa

Skjerpings, folkens. Hvis ikke går jeg i streik.

Bra dame eller burugle?




I skrivende øyeblikk ser jeg på TV2 serien "Svigerdatter søkes". Denne uken er det Ole Jørgen fra Skjeberg som skal finne seg en utkårede.

Dette er serien for å få god selvtillit.For det er ingen av disse damene som går under det jeg, etter å ha hengt i røykfulle guttekjellerstuer i flere år ,vil kalle ei "bra dame". Det virker som om gutter har et felles idealbilde for hvordan Dama med stor D skal se ut. Også ser jeg på dette programmet, der ingen av dem der damer med liten d en gang. Ikke det at jeg mener at alle kan være blomster, men det er en bemerkelsesverdig forskjell på deltagerne der og i andre sjekkeprogrammer.

Det er på en måte arbeiderklassens "Ungkaren", der man får hjemmelagde kaker i stedet for gourmetmiddager, der man er på gutterommet i stedet for fancy helikopterturer og man drar på campingtur i stedet for til Paris. Merkelig konsept. Og ikke minst har vi svigermor der da. Hvem er det som vil ha en gutt som er så veldig styrt av mora si da?

Nei, da sitter jeg heller her i sofaen min og blomstrer. Med et selvbilde som sier at jeg nok i alle fall hadde hatt en sjanse til å være med i "Svigerdatter søkes". Og håper min McDreamy kommer hit og ringer på døren.

15. januar 2007

Blek, men fattet?

Etter 2 x 45 minutter med bedriftsøkonomi har jeg nesten gitt opp. Selv om han læreren sa det var det verste man kunne gjøre. So? Han liker jo sikkert faget sitt da... Og prøver å piffe seg opp for oss med cordfløyelsbukser, naglebelte, ullsokker og ødelagte sandaler.

For det første har vi forelesning sammen med første året reiseliv. Nå er det feil å dømme alle under en kam, men her har vi virkelig brukt samme kam. For disse kaklehønsene av en annen dimensjon prøver å innføre uniform med mange identiske hårsveiser. Og ikke minst med rouge. Stadig tilbakevendende rouge. Jeg er så lei av rouge! Har alltid hørt at trikset når man sminker seg er å ikke se sminket ut. Men nå ser det ut som om det er skikkelig stas å ha mest mulig røde eplekinn, gjerne med et par cm tjukt lag med foundationsparkel under. Jeg lurer på om disse jentene ikke har speil hjemme jeg? Rouge er for å få litt frisk farge i kinnene når du føler deg blek, ikke for å se ut som ut du har blitt stekt på 200 grader i en halv time. I bli låk.

Men det var bed.øk ja. I dag snakket læreren om hva regnskap er. Noen sa budsjett. Da lo han litt, og sa at det var det motsatte - og vi noterte flittig. Man kan si vi starter under skrætsj. Enda fattet, men dette faget kommer til å gjøre meg fargeløs og blek, kanskje jeg skal kjøpe meg en bøtte med rouge?

14. januar 2007

Rent og pent

Det er ikke noe som er mer stas enn å legge seg i en seng med rene sengeklær, på et rent rom, være nydusja, nyinnsmurt i body lotion fra topp til tå med nybarberte legger. Da føler jeg meg som prinsessa både med og uten erten. Det er nesten som å være på hotell hjemme hos seg selv.

Det er bare en ting som er så synd. Det går bra en dag. Neste morgen våkner man av at hybelkaniner prikker deg på skuldra, og klærne som du kler av deg klatrer opp i en haug i stolen igjen. Blant klærne i skapet har det pågått integrering av beste sort - alle plagg er venner med alle og ligger hulter til bulter(merklig uttrykk forresten...) Senga blir fint og pliktoppfyllende redd opp en gang.

Det eneste som ligger like i ro er stablene med skolebøker.

Godt alt er ved det samme.

5. januar 2007

Suspekte julegaver

Takk for julegavene alle sammen! Jeg ble glad for alt jeg fikk, så ikke ta ille opp noe av det jeg skriver her under. Dette er satt på spissen, og kommer usensurert fra min paranoide hjerne.

Men likevel, jeg tar nå alt som et hint jeg da. For når man skal gi bort noe til en person så prøver man jo å få det til å passe, ikke sant? En kort oppsummering over noe av det nissen hadde med til meg i år.

Penger - det er jo alltid greit, og det hintet tar jeg. For jeg er jo alltid blakk. Merkelig hvordan noen klarer å ha penger hle tida, mens vi andre bare ser på fluene som flyr ut av lommeboka. Av den grunn har jeg nå en edderkopp (i plast) i lommeboka mi som kan gjøre kål på disse fluene.

Sokker - SEKS PAR SOKKER! Her begynte jeg virkelig å lure. Jeg er motstander av vintersko, og synes det er virkelig noe herk. Gleder meg til det blir sandalføre hele året. Men jeg tar hintet når jeg får så mange par med sokker til jul. På den positive siden, med så mange sokker kommer jeg ikke til å bli kald når jeg tusler rundt i anti-vinterskoene mine.

Tøfler og gummisko -mer fottøy. Denne gangen filttøfler og knallgule Crocs som kom min veg. Begge bra julegaver, men samtidig er dette også et hint om at folk følger med på mitt fottøy.

Såpe, krem, parfyme, håndklær +++ - lukter jeg vondt? Ser jeg ustelt ut? Jeg bare spør...

Sitteunderlag i ull - gange 2. Jeg som går på tur i moder jords vakre natur sånn ca en gang i tiåret trenger virkelig to sitteunderlag. Jeg ser hintet, kom deg ut i frisk luft. Samtidig fikk jeg et tips her om dagen om at de kan brukes i stoler, bilseter o.l. også. God plan!

Avisabonnement - er jeg ikke bevisst nok på hva som skjer rundt meg? Jeg, sladderdronninga? Jaja, det er kanskje andre ting som betyr noe også ... har jeg hørt da

Kopper + kaffe og kaffekanne - den var vel ironisk? For er det noe jeg gjør så er det å drikke mye kaffe. Men man sliter jo også ut en del krus på den måten.

Den store klemmeboken og en sexbok for moderne kvinner - greit,greit,greit. Jeg har vært singel hele mitt liv, og jeg skulle snart vært på grensen til panikk. I allefall mener andre det. Jeg skal advare/trøste dere med at disse bøkene er lest fra perm til perm. Så man kan jo håpe på et bedre nyår kanskje?


Jeg kommer dette året til å være velopplyst, godt skodd og velstelt - klar til kaffedrikking (gjerne ute) og klemming på ukjente manneindivid. I allefall hvis man skal følge gavehintene. Og det skal man. Og jula varer helt til påske...

13. desember 2006

Unnskyld meg, Bob Geldof?

I din sang "Do They Know It's Christmas" - Live Aid 1984 forekommer denne frasen:

"And there won't be snow in Africa this Christmas time
The greatest gift they'll get this year is life"

Jeg bare lurer på et par ting i den forbindelse:

- vet du om mange steder i Afrika som det noen gang har vært snø i julen?
- er det da klimaendringer som gjør at Afrika får vår julesnø?
- har du noen værmeldinger som kan bekrefte det du her sier?
- er Afrika et land eller en verdensdel?
- det trengs vel strengt tatt i flere mennesker når det allerede er overbefolket?
- og de som er født har jo allerede et liv, eller hva?
- i alle tilfeller, er det du som skal gi dem liv?
- er det ikke litt stusselig å bare få liv til jul, tenk om hun ikke vil bli gitt bort?

Du synger også at vi skal
"Feed the world"

Jeg har prøvd å følge dette mottoet og lagt ut både brødskiver og eple. Men jorden har ikke ville hatt noen av delene. Burde jeg prøve med julegrøt tror du?

Mvh
Undrende Astrid

9. desember 2006

Sommerlig julehandel

I dag har Astrid vært i byen. Astrid har syklet til byen. På julehandel. Uten votter og uten å fryse på fingrene. Finn en feil da. Sykle på julehandel. Merkelige greier.

Og i natt gikk Astrid hjem fra det fantastiske/überkjedelige(gikk opp og ned) KPL - julebordet. Da hadde ikke Astrid på seg noen strømpebukse. Men selv da var det ikke kaldt å hjem. Merkelige greier.

Men veldig praktisk og veldig godt.

Tror kanskje at dette nye været vårt har gått til hodet på handelsstanden på Lillehammer. For der det i dag skulle blitt spilt dårlige remixer av all slags julemusikk hørte jeg - hold deg fast:

Walking on Sunshine med Katharina and The Waves

Og i morgen er det andre søndag i advent.

8. desember 2006

Strikkedamene

I dag har jeg vært en snartur innom eksamensverdenen. Det var Ex.Phil eksamen jeg skulle prøve så godt jeg kunne å gjøre kål på. Men jeg måtte le. Og jeg måtte le litt til.

For i det jeg tråkker inn i eksamenslokalet kjenner jeg igjen det velkjente eksamenslukta. En eim av Elnett hårspray. For det som befant seg der inne, rent bortsett fra nervøse studenter og masse papir, var strikkedamer. Mange strikkedamer. Strikkedamene hadde pynta seg for anledningen, og hadde fiifa opp permanentkrøllene sine og lagt rød leppestift.

For dere som ikke er helt innviet i uttrykket strikkedame kan jeg fortelle at det er synonymt med eksamensvakt. Det er også det samme som en klikkedame, en snufsedame, knirkedame og en matpapirdame. Men siden videregående har eksamensvakter blitt kalt for strikkedamer.

Av de overpynta damene i dag var det ingen som strikka, men det fantes et par matpapir og kremtedamer. Strikkedamene smiler og er glade, og de tar oppgaven sin veldig på alvor.

Det jeg lurer på er hvor er det alle disse strikkedamene kommer fra? De ser ut som om de kunne ha vært søsken hele gjengen. Samme frisør, klær fra samme butikk, termos med kaffe, matpapir som kniter. Og ikke minst, samme hårspray

5. desember 2006

Olympia-Astrid

Astrid har gått i OL-fella. Etter hele fire måneder på Lillehammer, har jeg nå rotet meg OL- greier. Ikke til å unngå.

Astrid har i dag blitt arrangementvert i Olympiaparken.

Det betyr at jeg skal trippe rundt med et servicevennlig smil rundt munnen, skrive heiarop, takle fulle mennesker, passe på at alle har det bra, til en hver tud vite hvor nærmeste toalett er, ha et par ekstra ullsokker på lur, hva som er den beste puben og ikke minst hva som er den korteste vegen hjem.

Det jeg også må gjøre er å prøve alt Olympiaparken tilbyr. Det vil si at jeg må lære meg teknikken til å skyte med pil og bue, kjelkehockey, curling, arrangere parallellslalom med rattkjelker, bli kjempeflink til å tenne fakler, prøve å kjøre bob, klatring, snøscooterkjøring og andre ting jeg har for vane å være skikkelig klovn på. Ikke at jeg skal lære bort alt dette, men jeg skal ha prøvd det for å kunne si hvordan det er. Det skal bli spennende!

Jeg har nå vært ansatt i snart 12 timer, og jeg har allerede vært på førstehjelpskurs og vært ute og spist pizza med jobben. Førstehjelp er skummelt altså. Men det er greit å ha fått opplæring i det da. Sånn i tilfelle jeg møter noen med hjertestans eller blødning. Da kan jeg leke superhelt.

Det bare det at jeg lurer på hvorfor den hjerteredningsdokka heter 'Little Anne' når den ser ut som en gutt?

Er det bare meg...

... som tenker på Odd Kåre Rabben og nynner på 'Ei hand og holde i' når jeg blør?

30. november 2006

Går det framover eller bakover

Jeg har levd en del år. Såpass lenge at jeg sier ” I hugsa førr i tin i…”. Jeg kan huske tiden før ”nyvegen” på Lesjaskog ble åpna. (Det er nå 17 år siden). Jeg husker at Texaco bare var et lite kott og jeg husker den gamle butikken på Lesjaskog. Jeg husker gamle Café Alpin og jeg husker at lysløypa på Bjorli åpnet.

Det jeg derimot er for ung til er å huske gullalderen på diskoteket på Scala og i Heiskroa. Den tiden jeg bare har hørt om, og gjerne skulle opplevd. Da folk valfartet til Bjorli for å oppleve livet. Da Bjorli var et sted med fart og spenning, et sted som ble snakket om. Bjorli før den store satsinga kom. Bjorli før det ikke lengre var noen som ville ha besøk av festfolk. Før det ”alle” skulle ha regler på ”alt”. Jeg husker starten på Missing Link eventyret. Da det på skjærtorsdag var så fullt at man måtte bare danse på bordet, for det var fullt alle andre steder. Da man måtte bli med køen ut og inn igjen for å gå på do. Da man fremdeles fikk telefon fra folk langt unna for å høre om Missing Link var åpent.

Det som er igjen nå er hyttefolket, og flesteparten av dem er jo familiefolk. Men det må da være noen andre tilbud til folk enn frisk luft og hvit snø? Alle andre årstider er lavsesong, og jeg forventer ikke at man har et fullt tilbud på Bjorli for lokalbefolkningen. Men er det noe som skjer så kommer ofte folk fra utenom der skolebussen går også. Det er ryktet og tilbud det går på. Akkurat nå føler jeg at Bjorli snart må begynne på null igjen

Her har Wenaasgruppen brukt 40 millioner på å bygge en stor, flott stolheis på Bjorli. Wenaas eier også det som på Bjorli og omegn på kalt ”Hotellet”. Det som lenge var Bjorlis eneste utested, og plassen der alle gikk. Der det var levende musikk nesten alle helger, og der man minst en gang i året hadde et stort, norsk navn til å opptre. ”Hotellet” ble bygd først på 80-tallet og var da tidsriktig og nyskapende. Det er bare det at ”Hotellet” ikke har blitt gjort noe særlig med siden åpningsdagen, og det er nå alt annet enn tidriktig og nyskapende. Det er derimot ikke dette som er hovedproblemet for folk som kommer til Bjorli for å ha det morsomt. Folk som har leid seg inn der henger nok med hodet over det stusselige hotellet. For folk som vil ha det morsomt er problemet at det aldri er åpent. Og Missing Link æraen er over. Det man kan se på som morsomt er jo at her bygger Wenaas stolheis til den store gullmedalje, men derimot bruker de ikke en krone på hotellet sitt. Denne murklossen forfaller, og det er ingen som vil bo der for å stå på ski. Ny heis, gammelt hotell. Finn en feil.

Berg Jacobsen gruppen har satset stort med utbygging rundt Bjorligard. Store flotte bygg, flott aktivitetssenter og hotell. Tidligere Scala har ikke sitt gamle rykte. ’Bra’ sier vel noen, men det er heller ikke noe som får folk til å reise dit. Selv om man her er mye bedre på å ta initiativ til å arrangere helgeeventer som "Oktoberfest" og lignende, så ligger også Bjorligard ”livløs” store deler av året. Det er ikke noe som trekker folk hit heller.

Nå tenker kanskje folk, ”Jasså du, så du sutrer over at det lengre ikke finnes et sted som du kan drikke deg full og feste på. Det er ikke synd på deg”. Og ja, det er jo på en måte det jeg gjør. Men det er ikke det som er mitt hovedpoeng. Jeg mener at de som driver steder på Bjorli må være sitt ansvar bevisst. Jeg mener, og vil ikke, at det skal bli helt Texas og lovløse tilstander på Bjorli. Jeg mener at man må skape liv! Liv skaper røre og røre skaper publisitet. Og liv kan man også lage uten alkohol og fest. Det gir igjen folk til Bjorli, som igjen gir penger – og mer liv på Bjorli. Bjorli hadde en gang et rykte, det hadde noe som gjorde at folk tok turen dit. Dette ryktet er i ferd med å forandre seg, det er ikke lengre noe vits å reise til Bjorli – der skjer det jo ikke noe likevel. Dette kan man allerede se altfor godt. Tidligere kunne man alltid treffe folk ute på Bjorli på fredag og lørdag, nå føler du deg ensom. Ja, hvis det er noen pub åpen da. Her må likevel vi som bygdefolk rise oss selv litt på egen bak. For selv om det er åpent, så er det sjelden man treffer mange lokale helter ute.

Og det er ikke bare Wenaasgruppen som skyter seg selv i leggen. Det er tydelig at de som har noe å gjøre med styre og stell på Bjorli gikk på skole lenge før Reform 97 ble innført. Reform 87 også, for den del. For her er det jammen ikke mange som har lært noe om samarbeid. Det viktige på Bjorli er å finne seg ei glo og starte for seg selv. Så er det om å gjøre å blåse på denne gloa for å se om den kan overleve, noen ganger prøver man å kaste på litt ved på bålet. Noen ganger brenner det, andre ganger er det for våt ved. Men det er ingen som har tenkt tanken på å samle sammen noen glør for å lage et bål. Med det mener jeg – legg først sammen potensialet før, så kan man finne noe å konkurrere om. Her er vel uttrykket ”Mange bekker små, gjør en stor å” passende. Det handler om å skape opplevelser, det å gi folk et inntrykk som de husker, et minne for livet. Det holder ikke lengre å selge folk en sengeplass og litt mat, det er ikke det som trekker. Folk må føle seg litt spesielle og verdsatte, og føle at det ha gjort noe nytt. På Bjorli ligger mange muligheter rett utenfor døra, man må bare hjelpe folk å benytte seg av alt som Bjorli kan by på.

For å komme fram til det som er utgangspunktet for all denne frustrasjonen. Det er bare ett sted på Bjorli som kommer til å være åpent på nyttårsaften. Bjorli, som lenge har vært et sted som folk reiser til for å feire nyttår. Stedet der for samles til rakettoppskyting i skiheisen og for å se neste årstall bli tent i fakler. Bjorli kommer til å ligge tilnærmet brakk i år. På grunn av plassen er det heller ikke så mange som kan komme inn på Ruggen som er åpent. Selv om det i det senere år har vært en nedgang i antall mennesker som kommer til Bjorli på nyttårsaften er ikke dette en grunn til å stenge. Det burde heller være en grunn til å satse ekstra for å jobbe seg oppover igjen.

Tenker du nå: ”Hvorfor gjør du ikke noe med dette selv da, hvis du er så veldig irritert?” Jo, mer enn gjerne. Det er bare en ting alle disse har som jeg ikke har. Det er penger. Skal man satse må man ha penger, sånn er det i denne verden. Det hjelper ikke samme hvor mye du brenner for en ting når man ikke har penger til det. Derfor ber jeg innstendig om, ikke ødelegg Bjorlis rykte nå. Det kommer folk etter dere som gjerne har lyst til å gjøre Bjorli til noe mer enn det det er i dag. Derfor ber jeg dere om å se ut og fram, utviklingen kommer ikke av seg selv. For å tjene penger bør det også være satsing. Her appellerer jeg også til bygdefolket, som snart må se annet en traktor og snøfres og satse i sin egen bygd. Hvis man satser sammen så blir dette bra det!

20. november 2006

Fotproblemer

I det siste har jeg hatt store forproblemer, det er nesten så jeg lurer på om jeg ikke skal kutte dem av først som sist.

Fotproblem 1

På torsdag kunne 1. år KPL gå i gang med arrangering av Lillehammers første Kulturnatt. Det var bare det at det ikke akkurat var vær som fristet folk til å være ute. Jeg hadde kledd godt på meg med både ullsokker og stilongs, og hadde fått sendt sko fra hjemme for anledningen. Men det var disse som første problemene med seg. Egentlig gode sko, men når jeg kom fram til sentrum kunne jeg allerede merke at hælen min gjorde vondt. De eneste vanntette skoene jeg har, ødela jeg hælen på ved sånn cirka første gangs bruk. Men det har ikke gjort så mye. Helt inntil da. Mitt hovedfabelaktige innslag på denne kulturnatta var en lokalhistorisk vandring. Jeg bega meg mot Lilletorget, hvor jeg skulle befinne meg med min flotte vandringsplakat. På vegen dit gikk det hull på gnagsåret, og jeg måtte bite i sitronen. Inn på Euro Sko for å spørre etter det billigste og mest vanntette de hadde. Fem minutter senere var jeg den stolte eier av et par cherox, så jeg kunne plaske i sølepyttene på tur over plassen. I det jeg sto og ventet på guiden fant jeg ut at jeg skulle hatt parkdress også. For når det drypper av lua di og den vanntette jakka di begynner å gi etter - det er da noen sier at du føler at du lever. Jeg følte mer at jeg var på tur til å dø. Ihvertfall etter at alle de tre andre som ville være med på vandringen møtte opp, og vi kunne toge oss avgårde. Men de som var med var fornøyde da.

Ellers gikk kulturnatt veldig bra. Fulle hus på alle inne arrangement, og vi fikk sjampis når vi var ferdige. Etter at jeg og cheroxene mine hadde leid sykkelen min som hadde vært på ferie i byen en måned hjem, kunne jeg endelig finne puta klokka halv seks.

Fotproblem 2

Med torsdagens gnagsår opplevelse som levende bevis på venstre hæl, burde jeg i grunnen ha lært. At jeg heller ikke er noen ekspert i å bevege mer lengre distanser på høyhælte sko burde jeg også ha husker på. Men neida, her hadde jeg jo kjøpt meg nye klær og da må man jo også ha høye hæler til. Med lånte sko dro Astrid på vorspiel. Dette gikk jo bra, for jeg satt jo mest i ro. Helt til jeg kom på Brenneriet. Da merket jeg at beina mine allerede hadde fått nok av de derre hælene. Så jeg måtte ta dansepauser, for jeg flink til å se stilig ut når jeg sitter med høye hæler. Etter å ha snakket med noen svenske ski-instruktører og "called a nordlending bluff" ville Cathrine gå hjem. Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ville vente til Renate var ferdig på jobb for å få skyss hjem. Men brått skulle jeg være med å gå. Det er jo ikke langt i det hele tatt, og etter å ha vurdert taxikøen fant jeg ut at jeg hadde nådd å gå fra byen og hjem tre ganger før det var min tur. Men det tok ikke mange meterene til før jeg tok en ny bestemmelse. Her var det bedre å gå uten sko. Så Astrid tråkket seg hjemover med skoene i hånda, den 18. november midt på natta. Problemet var ikke at det var så kaldt, men som de der småsteinene stikker i foten da gitt! Etter mye sutring så kom jeg meg endelig hjem og fikk stukket beina i dusjen. Har ikke blitt forkjølet som jeg trodde - men jeg har såre bein. Og gnagsår.




16. november 2006

Vikitg oppdrag utført

To fruer av Dølaringen har i dag utført et viktig oppdrag. Utstyrt med SOPP sin bil med kassettspiller og smurfene på full guffe, satte vi nesen mot Oslo. Ja, tenk det. Hovedstaden på en onsdag. Etterhvert ble Renate lei av Astrid sin smurfekassett, og vi ville prøve radioen. Sistnevnte fungerte bare ti sekunder med 3 mils mellomrom, nok til å starte allsang. Ellers brukte vi tiden på å leke rimeleken og synge halve sanger.

Oppdraget som skulle utføres var at vi skulle hente to skulpturer til Kulturnatt. Det vi visste før vi ankom Prinsens gt 6, var at de var tunge og skulle ligne på peniser. Vi vrengte bilen spent opp på fortauet, belagelig nok utenfor Duo... Og hva fikk vi se? To 1,40 høye, 80 kilo tunge betongting. Som hver var verdt 16 000 kroner. Kunsteren var veldig trivelig, men han var veldig bekymret for å sende dem fra seg. De var en del av hans vesen må vite. Etter å ha pakket dem inn i plast, tepper og isopor kunne vi reise fra der med "Påle nr. 1" og "Påle nr. 2" til en samlet verdi av 32 000 i bilen. Eller akkurat det kan jo diskuteres, det kan hende det er jeg som har en dårlig fert av kunst. Men jeg hadde ikke villet henge jakka mi på den en gang.

Det kan sies at vi lo en del etter at vi hadde smilt og sagt farvel til kunsteren. Makan til misbruk av tid er det lenge siden jeg har vært borti. Hvis du hadde gitt meg en time eller to skulle jeg fått det til like bra. Kanskje det er det jeg skal gjøre for å spe på studentøkonomien? Lage ting i betong og selge det for mange penger.

Vi fant ut at et godt sted å spise på var IKEA, da kunne vi jo bruke litt penger når vi først var i gang. Brukte litt lengre tid enn forventet, siden noen(kremt) gikk seg litt vill. De hadde heller ikke det jeg skulle ha, så jeg gikk fra der med bare tøys og tull. Lurte meg for penger gjorde de. Makan.

Nå er i allefall "Påle nr. 1" og "Påle nr. 2" kommet godt i isoporsengen sin i en garasje. Og kanskje dagens cargo-woman skal gjøre det samme? Du får si fra hvis det er noe av verdi du skulle ha fraktet et sted, akkompagnert til allsang av halve sanger.

15. november 2006

O jul med din guffe

Det er enda over en måned til kirkeklokkene skal ringe inn en ny jul. Min tjuetredje i rekken. Noe som i grunnen skal tilsi at jeg burde være nokså vant til den mest tradsjonsbefengte høytiden vi har. Og jeg er jo vant til den, jøsses, den kommer jo hvert år. Det er bare det at jeg ikke ser fram til den. Dette fordi den jo må planlegges ned til hver minste detalj. Først må man jo bestemme seg for hva man egentlig feirer jul for. Er det "På låven sitter NISSEN", "Et BARN er født i Betlehem" eller "Du grønne glitrende TRE god dag". Bare dette kan gjøre meg forvirret, men jeg har bestemt meg at dette blir for mye å ta stilling til i år. For det er plenty med andre ting man må bestemme seg for.

For det første må man jo bestemme seg for HVOR man vil jobbe i jula. For jobbe må man jo. Eller, ikke må som i at det er ulovig å la være. Men må som i at det er forventet, og at det er jo greit å ha de ekstra pengene etter jul.

Når man har bestemt seg for hvor man vil jobbe i jula, så må man bestemme seg for NÅR man skal jobbe. Og det er ikke noen enkel sak, for da er jo alle andre som vil jobbe hjemme også. Også må man jo se at dette går opp med alle fester man vil på, fester og sammenkomster man må på og ellers andre ting som blir sett på som tradisjoner av mer eller mindre positiv sort.

I år er det da en ny hindring. Den tradisjonsrike 5.dags festen som hvert år forgår på Fjellnær samfunnshus (aka: gymsalen) er avlyst. Eller man er enda ikke helt sikre da, for det kan jo hende at de er ferdige med å pusse opp. Dette gir meg skuffelse, håp og frustrasjon på en gang. Som et dårlig kinderegg. Hadde det nå enda kommet noe klart svar, så hadde man visst om kan kunne planlegge noe annet den kvelden. Men det får man jo ikke vite før det nesten er for seint å planlegge noe.

Også har vi nyttårsaften da. Da har hele Bjorli bestemt seg for å være stengt. Bjorlistuene og Ruggen er tilbudet, men det er da begrenset hvor mange man får plass til der også. Hurra for Bjorli. Nei, nyttårsaften gidder vi ikke ha åpent. Så da må man legge planer for nyttårsaften også, pluss at man som diskoperatør på Hydro Yexaco Bjorli må forvente en kjeft siden alt som skjer eller ikke skjer på Bjorli er vår feil.

Jeg tipper flittig Lotto i håp om å vinne nok penger til en sydentur i jula.

10. november 2006

Muskelkvinnen Astrid

I dag har det vært en stor dag i Astrids liv. Det har skjedd noe som ikke har skjedd siden sikkert videregående. Det er nok mange ting som folk tenker dette kan være, så dette er en sensasjon. Etter å ha drukket masse kaffe med Linda og fortalt fyllehistorier med RevyIngunn tok Mari med Astrid ned i kjelleren på skolen. Og hva skulle de der?

Astrid har vært på TRENING

Du leste riktig, sofagrisen Astrid har vært i fysisk aktivitet helt på eget initiativ. (Nesten da) 'Og så?' tenker du kanskje? Folk er da på trening her i verden hver dag? Kanskje opp til flere ganger for dagen til og med. Men i Astrids verden var dette noe nytt og spennende, en sånn nesten once in a lifetime ting. Derfor må det dokumenteres.

Jeg beveget meg inn det ukjente universet og hadde med en gang mest lyst til å gå ut samme vegen som jeg kom. For der var det jammen meg mange innbitte, spreke fjes. Hvorfor skal folk se så innmari sure ut når de trener egentlig? Jeg følte meg som en elefant som hadde rømt fra en dyrepark, men Mari fikk lurt meg opp på en sånn treningsnyvinning av en stepmaskin, trykket på noen knapper og satt meg i gang. Midt i programmet oppdaget min personlige trener at jeg gikk baklengs, og fikk satt meg inn på rett veg. Romaskinen sto for tur, og jeg som har et søskenbarn som er verdensmester i denslags mente at jeg måtte da ha anlegg for sånt. Jeg har også en rotur på Lesjaskogsvatnet i sommer godt i minne(det har vel Gunni og Guro også kanskje??) Og det gikk da over all forventning dette, skal ikke se bort i fra at det blir flere verdensmestere i slekta.

Etter noen sånne morsomme klemme inn og presse ut maskiner fikk jeg se en som satt og dro i en sånn vektting som man skal dra ned. Han så ut som om han strevde og sleit med dette, men fikk det nå til et par ganger. Av ren nysgjerrighet og uvitenhet måtte dages treningschampion bort for å prøve. Og tror du jammen ikke at dette var lett, nesten lettere enn luft! Jeg fikk til det man skulle gjøre lett som en plett, og denne karen gikk fra der med såret manndom. Og jeg gikk fra der med et forbedret selvbilde. Derav navnet muskelkvinnen.

Så har jeg prøvd dette også. Nesten som strikkhopping nesten.